Alt er behørlig beskrevet før når det gjelder musikkspillet Lady Arbuthnott: Musikken som er fantastisk, den lekne koreografien, de vakre kostymene, det høye nivået på orkesteret og den geniale scenografien. Og alt dette er naturligvis ingredienser også i år. Men når du setter deg i Hovshall for å se 2017-utgaven av musikkspillet, er det ikke det du skal legge merke til. Lån heller øye til de fremragende skuespillerprestasjonene, alle de nye detaljene og den sjelsettende dødsscena.

Og la oss begynne med det første elementet i forestillingen som kommer til å fengsle deg fullstendig: Skuespillerprestasjonene. Jevnt over har alle hevet seg til årets oppsetning. Esben Bråten er vokste enda mer inn i Oluf Endresen og serverer oss en reiseleder som er ubesværet elegant, følsom og korrekt til fingerspissene. Nils Golberg Mulvik og Ingrid Lian-Bjørgum er på sporet av noe spennende mellom Lars og Karen som vi ikke har sett før. Lars har blitt litt mindre klovn og litt mere mann, og i Karen begynner vi å se en kvinne som er mer enn en forelsket ungpike. Dette skal bli fornøyelig å følge videre. Den store endringen er det likevel Yngvild Støen Grotmol som står for. Barbara er blitt mer lidenskapelig, nesten demonisk i perioder, og gir oss en helt annen forståelse av de kreftene som må ha drevet denne spektakulære kvinnen, som trosset så mange etablerte regler. Spesielt i samspillet med mennene i hennes liv, slår det gnister av Barbara.

Marit Synnøve Berg har gjort underverker for rollen Mrs Chalmers og fortsetter også i år å bygge på denne rollen. Rune Sagør har skapt en prest som er med nedpå og troverdig enn mange av de andre versjonene vi har sett. Det er godt å se at også en litt karikert rolle kan ha flere dimensjoner i seg. Den virkelige rosinen i skuespillerpølsa, er imidlertid Ole Erik Furu. Fra aller første øyeblikk på scena tar han publikum i et stålgrep og tvinger oss med på alle følelser og konflikter karakteren James får igjennom. Vi lider, vi gråter, vi ler og vi lengter med den sykelige sønnen. Til og med de små nyansene, som situasjoner der han er ukomfortabel med stefaren eller det ironisk stikk til sin mor, er levert med slik utsøkt tydelighet at vi føler det i kroppen. Vi er trollbundet i hver scene han er med, og samspillet mellom ham og Marit Synnøve Berg er så ypperlig at det løfter historien flere hakk.

Og når vi først har øynene festet på skuespillerne, skal vi også legge merke til regien. Pål Øverland har greid det mesterstykket å løfte sin egen regi fra år til år, og heller ikke denne gang skuffer han. Det er neppe en overdrivelse å si at det sjelden har vært gjort så mange småjusteringer som er med å løfte helheten. Historien fortelles enda bedre og tydeligere gjennom grep som at Mrs. Chalmers gradvis eldes og Oluf Endresen begynner å vise sykdomstegn allerede før James dør. Dermed blir det lettere å kjøpe at også de forsvinner etter at Barbaras elskede sønn går bort. Øverland har alltid vært dyktig på å skape småroller til hver eneste statist og i år formelig syder scena av slike «raringer». Ikke bare er det fornøyelig å se på, det skaper et helt univers rundt hovedrollene, et univers som fremhever de rollene som forteller historien og presenterer dem i en kontekst. Med årene har også de engelske rollene fått litt mer kjøtt på beina og nå framstår de som levende karakterer, ikke bare noen figurer i fine klær. Også dette er en prosess det skal bli spennende å følge videre.

At stykket vokser fra år til år, er vi jo blitt bortskjemte med. Men i år er det kommet til en helt ny scene, for første gang på lenge. Den mye omtalte dødsscena til James, har det vært knyttet store forventninger til. Nesten uansett hva man har forventet seg, vil man nok få en overraskelse. Musikken er mer jazza enn resten av spillet, og måten scena er løst på er mer i retning av noe moderne. Scenografi og rekvisitter er mer antydende enn noe annet og scena hviler i stor grad på skuespillerprestasjon, musikk og noen enkle grep med lys. Og det fungerer! Det er intenst, følelsesmessig sterkt og ubehagelig. Det er enkelt, det er vakkert og selvsagt helt knusende for et morshjerte. Sekvensen varer kanskje litt for lenge, men resultatet er i alle fall tåredryppende og vondt. Så vondt at når Barbara nesten kollapser under vekten av sin egen sorg, føler vi det med henne. Akkurat slik godt teater skal føles!

Kostymer og rekvisitter er man jo blitt bortskjemte med i Ladyen. Nivået på hvert eneste element som trekkes inn på scena er skyhøyt. Her er det kvalitetssikret at ting er tidsriktige og har en funksjon. I år er det imidlertid sminken som tar kaka! Ikke bare er de generelle rollene sminket til virkelig å få fram underlige karakterer og skavanker, i år eldes flere av rollene helt fabelaktig. Det er utsøkt håndverk og gir enda en dimensjon til karakterene som nå sitter så godt.

Også skal vi ikke glemme at alle godbitene er der fortsatt: Ha du haurt oser like mye av bygdafest og fyll, Ho vil dø knuser fortsatt alle mødre i salen, Åronj og Dekkescena er like mye av en fest som alltid og Astariot går rett i hjerterota på alle. Harald Brusethaug og Astariot er nå en gang skapt for hverandre, men en liten smugkikk på øvingene røper at årets understudy Jonas Folde Bersås ikke står mye tilbake for sjefs-samen.

Orkesteret spiller fletta av de fleste, musikken er like god som alltid og krydret med nye arrangement som gjør det hele spennende for publikummere som ser stykket hvert år. Barna er, som alltid et sjarmelement i forestillinga. Lyset er effektivt med på å skape rom og atmosfære og lyden er strålende god. Kort sagt er det, som alltid, en knakende god forestilling, som det er en ren fornøyelse å se!