Festivalhelga startet allerede fredag kveld, med den nye forestillingen til Sunndals eget kompani Compassion2Dance.

Forestillingen har fått navnet «Angels amongst us», men før publikum fikk oppleve nyheten, ble danseapetitten pirret med en opptreden fra noen av danseelevene ved kulturskolen. Danseelevene i Kick, Pop og Plié danset sin egen kortversjon av fjorårets produksjon fra Compassion2Dance, Silent Drum. Og danseelevene gjorde på ingen måte skam på lærerne sine. Barnas miniforestilling viste klare elementer fra forestillinga som ble vist på fjorårets festival og innlevelsen var 100 %.

Når de voksne danserne så slapp til, var det bare å sette seg tilbake å nyte. Forestillingen kretset rundt kjerneordene kjærlighet, håp og fred, og om det var litt vanskelig å se en klar historie, trakk ikke det ned opplevelsen det grann. For det er så vakkert, dramatisk og fylt av utsøkt dynamikk at en bare vil se og nyte så lenge en kan. Festivalsjef Tendais eget kompani er kanskje lokalt, men trekker ikke ned programmet av den grunn.

Likevel er det lørdagens finale som virkelig går inn i historiebøkene. Da var det duket for Absence Crew og forestillingen «Old School» i Hovshall. Før forestillingen skulle elevene i kulturskolens grupper Pop, Adagio og Lock framføre sin kortforestilling over samme tematikk som Absence. Og for en sjarm danseelevene viser! Kanskje sitter ikke koregrafien som det skal, men for publikum spiller det ingen rolle, for de små deltakerne oser av danseglede og har en tilstedeværelse som er helt absolutt. Det smelter samtlige i salen, og jammen smeltet det ikke de hardbarka breakerne i Absence også, som tar elevene opp på scena til slutt og danser seg ut sammen med dem. Det er en opplevelse for små dansere, som nå ikke kommer til å mangle inspirasjon til å øve framover.

Og hvilken forestilling Absence crew serverte! Fra første spede øyeblikk, er publikum naglet til det som skjer på scenen. Med total kroppsbeherskelse svinger danserne fra stive og skjelvende «gammelmannskropper» til de mest halsbrekkende stunt. Den absurde kontrasten mellom sminken og kostymene som virkelig får danserne til å se ut som gamle menn, og den ville dansen full av syke tricks, er helt fantastisk. Ett øyeblikk viser danserne at de presterer nøyaktige kopier av bevegelsesmønstret til et gammelt menneske, for så i neste øyeblikk å kaste seg uti stunt som virkelig går på tross av alt menneskekroppen er skapt for.

Men forestillingen var mer enn absurde tricks og vill breakdance. Noe av det mest fortreffelige, er hvordan danserne faktisk beveger seg og ser ut som gamle mennesker, og den usedvanlig gode mimikken danserne viser, spesielt i de litt langsomme scenene. Når de gamle karene leker «Rødt lys» mot kaffekanna, er det ikke en sjel som ikke ler i salen. Og absurditeten som kommer fram for eksempel i «kaffetrakterdansen» er herlig lett å skjønne og kjenne seg litt igjen i. Humoren ligger langt fram i forestillinga, men likevel er det en vakker og spektakulær forestilling som også vekker ettertanke og får deg til å sende noen tanker til Helsetunet.

Og kanskje sa han det best, danseelven som vei ut synes det var veldig lenge å vente ett år på neste festival:

«For dette er noe av det beste jeg har sett. Og det vakreste!».

Så da er det bare å vente på neste festival!