Andelen av jenter som tar jegerprøven har vært økende de siste åra og ifølge Statistisk sentralbyrå er hver sjuende jeger kvinne. Men av ulike årsaker er det under halvparten av dem som tar jegerprøven som kommer seg ut på jakt, og dette ønsker Stine Hagtvedt å gjøre noe med. Nå går hun derfor i bresjen for førstegangsjegere, og da særlig jenter.

Stine er en friluftsjente og eventyrer som er sulten på opplevelser, og hun betegner seg ellers som en «vanlig jente fra byen». Hun skriver jaktbloggen www.jegerstine.no, og denne høsten har hun også holdt foredrag under fanen «Jenter, jakt og jante». Oslo-jenta kommer ikke fra noen jegerfamilie og hadde derfor ingen naturlig inngang til jakta. Dermed måtte hun utforske alt sjøl.

– Jeg er av natur veldig nysgjerrig av meg, så jeg ringte rundt for å spørre og grave og forhøre meg om jakt og muligheter. Jeg henvendte meg til Norges Jeger– og Fiskerforbund utallige ganger og spurte om alt mulig. Der fikk jeg god hjelp, sjøl om de sikkert var lei av maset mitt en stund, ler hun.

Nå skal hun jakte seg gjennom hele Norge. Prosjektet kaller hun «Jakten på Norge», og alle kan følge henne gjennom en bloggserie på 12 artikler på NJFF sine nettsider.

– På deler av reisa har jeg med meg min sju år gamle datter, samt flere små og store gjester. Vi skal både jakte, fiske, plukke, sanke og høste. Barna skal få være med på hele prosesser og vi skal speke, tørke, grave, vomme, sløye, flå og slakte. Kort sagt: Vi skal følge råvarene helt til bords, forteller hun.

Målet med prosjektet er å reise til alle landets fylker og prøve ulike former for jakt, lære om ulike typer mat og tradisjoner fra distriktene, og møte jenter.

– På vegen ønsker jeg å bli bedre kjent med norske kvinnelige jegere i distriktene. Hva er avgjørende for at vi faktisk kommer oss ut på jakt? Hvilke forventninger har vi og hvordan blir vi møtt i jaktmiljøet? Jeg vil formidle jakt på en positiv og enkel måte, ut fra perspektivet til en alenemor eller en fersk jeger på budsjett, rett og slett vise normalen, sier hun.

Det hele startet med at hun tok jegerprøven i fjor, og at hun deretter ønsket å utforske muligheter, både når det gjelder tilgjengelighet og pris på jakt, utstyr og andre ting.

– Jeg var fersk jeger og satt og spurte google om hva slags utstyr jeg skulle kjøpe, men få svar passet inn i min økonomi som alenemor, forteller hun. Men hun fant fort ut at det likevel var mange muligheter til å komme seg ut på jakt.

Hun henvendte seg altså ofte til NJFF, som like godt inviterte denne ivrige og pågående dama med på duejakt og en uformell prat – som etter hvert resulterte i et videre samarbeid. Duejakt er for øvrig både tilgjengelig og rimelig. Her fikk Stine også et par duer, noe som ga mersmak.

Kort fortalt arvet Stine en mauser og fikk kjøpt seg en billig hagle. Dermed var hun i gang, godt bevæpnet for en rimelig penge. Første helga i desember besøkte hun Halsa, der hun deltok på storviltjakt sammen med jaktleder og husvert Johnny Henden, og resten av jaktlaget. Her ble hun med på jakt på Halsahalvøya lørdag og i Betna søndag.

Denne helga fikk Stine prøve seg både på posteringsjakt, drivjakt og sporsnøjakt/smygjakt, og hun så både rådyr, elg og hjort. Sjøl fikk hun imidlertid ingen skuddsjanser, men andre på jaktlaget felte en hjortekalv under drivjakta lørdag og en elgkalv søndag. Og kalvekjøtt er jo kjempegod mat – noe som også er hovedgrunnen til at Stine ønsket å bli jeger.

– Først og fremst gir jakta mye god mat, og er det noe som virkelig er godt, så er det jo kortreist mat. Det er viktig å skjønne at kjøttet ikke vokser i kjøttdisken på Meny, sier hun.

– Halsa var flott. Jeg har møtt glade og imøtekommende folk og fått nye perspektiv. Det er fine jaktfolk som bor der i Halsa. De ønsker å bevare jaktgleden for alle, ikke bare for høystbydende og derfor inviterer de ofte med seg gjestejegere som ønsker å oppleve hjortejakt, men som ikke har mulighet til å skaffe det sjøl.

En annen ting hun la spesielt godt merke til denne helga var at jakt ikke bare var for jegere, men også for familie og venner.

– Her var alle som ønsket med på å drive. Noen uten jegerprøven, noen i ferd med å ta den. Poenget er jo at – man må ikke være jeger eller bære våpen for å være med på jakt. Det er så mye mer enn bare det. I tigerstaden vokser de fleste barn opp uten noen naturlig tilnærming til jakt og vilt. Mat, det kjøper man i butikken og dyr ser man som regel på besøksgård. Her på Nordmøre er familien velkommen med på jakt og barna vet godt hvor kjøttet i fryseren kommer fra. De var nemlig med og skaffet det!

Hun har allerede prøvd seg på mange typer jakt i ulike deler av landet og forteller litt om dette. Prosjektets startskudd ble villreinjakt. Her felte hun sitt første storvilt; en stor og fin reinsbukk.

– Dette er en jakt der det er mye å tenke på, det er et helt spekter av følelser, spesielt følelsen av respekt og takknemlighet. Og spenningen er helt enorm, så jeg anbefaler alle å dra på reinsjakt! Sjøl om jobben etter skuddet er tung. Det å bære sin egen kroppsvekt over myr og ned fra fjellet er blytungt. Men reinsjakt er definitivt noe for meg, det er intenst, krevende og helt rått!

Rypejakt falt også i smak, både med og uten hund. Stine ble frelst under rypejakt i Finnmark, der hun falt både for jakta og den nordnorske naturen. Her fikk hun også sin første rype.

– Man finner ikke vakrere natur noe sted enn nordpå, fastslår hun.

Og skogsfugljakt har hun prøvd, der erfaringen er at dette er en krevende jakt der treningsgrunnlaget med hagla bør være bra.

– Skogsfugljakt er nok det nærmeste jeg kommer følelsen av å leke cowboy og indianer som barn, ler hun.

Elgjakta i Hedmark var også et høydepunkt, der det ble felt en stor elgokse på over 300 kilo på naboposten da hun var med et jaktlag som gjestejeger.

– Elgjakt er gladstemning det! Man tar seg fri en uke for å være med, det er tradisjoner, det er bål, god mat, morsomme historier, og mye mer. Elgjakta er egentlig som en stor dugnad. Noen sa at elgjakt er som fotball; det er en lagjakt. Noen må score, men hele laget vinner. Dette synes jeg er en fin betegnelse på elgjakta.

Bukkejakt på rådyr har det også blitt, og videre ble hun invitert med på rådyrjakt med hund, der hun ble fulgt av TV 2/God Morgen Norge.

– Rådyrjakt med hund var utrolig kult! Å sitte på post og høre losen nærme seg er kjempespennende!

Hun skryter imidlertid ikke like mye av urolige journalister og reportere med mye fotoutstyr og gjerne i hvite luer i grønn høstskog...

Selveste New York Times var også med på rådyrjakt og laget en reportasje om henne i forbindelse med økningen av kvinnelige jegere i Norge, så hun begynner å bli vant til å bli fulgt av pressa.

Konklusjonen utstyrsmessig så langt er litt sånn at dyrt utstyr gjerne er ønskelig, i alle fall når det gjelder kikkertsikter og optikk, men slett ikke nødvendig. Det finnes mye rimelig å få kjøpt, både av våpen og annet utstyr. Og så er det jo sånn at det enkle ofte er det beste, også i hennes øyne.

– Det er fult mulig å være lykkelig jeger på lavbudsjett også. Det viktigste er å faktisk komme seg ut på jakt, det er der det skjer, fastslår hun.

Hovedmålet hennes med alt dette er ganske enkelt å spre turglede og inspirere enda flere til å komme seg ut på jakt, og da spesielt være en «vegviser» for jenter med fersk jegerprøve.

– Jakta gir en ekstra dimensjon til friluftslivet. Men jeg liker alle typer friluftsliv, spesielt det enkle livet, det å ligge i teltet noen dager, eller dra ut og fyre et hverdagsbål ved stranda eller i marka med dattera mi. Det trenger ikke alltid å være så avansert, fancy og ekstremt, sier hun. Stine liker ikke å bli satt i bås, så egne kurs for jenter, enten det dreier seg om jakt eller andre ting, har hun ikke helt sansen for.

– Til alt overmål er disse kursene for jenter gjerne dyrere også! Jeg synes ikke jenter skal være noe eget tema innen jakt jeg. Vi skal naturligvis likestilles, men vi skal jo ikke særstilles, mener hun.

En annen ting hun synes er viktig er etterbehandling av felt vilt.

– Det å ta godt vare på kjøttet og utnytte mest mulig synes jeg er veldig viktig, påpeker hun.

Det er mange måter å lære seg dette på, for eksempel ved å lese seg opp litt og se videoer på nettet, ta kurs, spørre bekjente, se på- og lære av andre, og prøve det sjøl.

– Gode tips er å ikke stresse for da gjør man en bedre jobb. Jeg synes det er viktig å legge seg til gode vaner og rutiner på dette. Jeg var på slaktekurs med Jakt- og Fiskesenteret på Flå i sommer, det var både lærerikt og bra!

Stine fikk dessuten et påkjørt rådyr fra viltnemnda som hun kunne øve seg på. Dette førte videre til at da hun skulle kvitte seg med vom og innmat kom hun i kontakt med lokale jegere som ønsket å utnytte dette til reveåte. Dermed begynte hun også å interessere seg for jakt på smårovvilt. Også dette en billig, lærerik og spennende jakt. Og hun er litt nysgjerrig på hvordan skjære og kråke smaker.

– Får jeg sjansen så vil jeg smake. Det er jo maten jeg primært er ute etter, så hvorfor ikke? Jeg ser ingen grunn til at dette bare skal være skogsfugl og rype altså.

Mange av tur- og jaktbildene sine publiserer hun på Facebook. Noe av det positive med dette mener hun er at det bidrar til å normalisere bildet utad av jenter og jakt.

– Men man stikker seg fort ut når man er jente og legger ut bilder av jakt. Jeg har fått mange negative kommentarer, spesielt fra ikke-jegere. Men jeg synes det er viktig å vise fram jakta slik den er på sosiale medier, for det inspirerer andre til å komme seg ut, enten det er på elgjakt, fuglejakt, eller hva det nå er.

Hun elsker ganske enkelt å være ute, enten det er på jakt, fangst, fiske eller andre typer friluftsliv. Sist sommer gikk hun blant annet Norge på tvers sammen med fire små barn. Det ble over 13 mil på åtte dager, meget respektabelt for små føtter!

Hun oppfordrer ellers flest mulig til å ta jegerprøven, trene på skyting og komme seg ut på jakt. Sjøl om det ikke alltid blir fangst. Og så langt, etter å ha jaktet sammen med mange jegere i ulike deler av landet denne høsten, så har hun bare gode ting å si.

– Jeg har møtt bare trivelige folk, kvinner som menn uansett alder. Det er bare gladstemning!

Men nå er høsten over og det julefredning og jaktpause. Også for Jeger-Stine, som ønskes hjertelig velkommen tilbake til Halsa og Nordmøre ved en senere anledning. På bloggen hennes kan alle lese om både jakta i Halsa, andre jaktturer og mye annet.