Det var en tirsdag i mars det skjedde. Den interkommunale barneverntjenesten i Sunndal, Nesset og Tingvoll hadde mottatt bekymringsmelding fra skolen vedrørende det ene barnet til Berit og Rune Grødal.

Skolen har fått inntrykk av at barnet blir utsatt for slag og spark heime. Barneverntjenesten følger opp. Konkluderer med at begge søsknene, ni og ti år gamle, utsettes for vold, og føler seg utrygge i heimen. Beslutter at barna blir vesentlig skadelidende ved å forbli hos foreldrene, og at det er nødvendig med akuttplassering utenfor hjemmet.

Samme dag henter de barna på skolen.

Foreldrene er ikke på forhånd orientert.

– Jeg satt og spiste frokost da politiet kom, forteller Rune.

Fra Fredrikstad

Fram til november 2012 bodde ekteparet og deres to felles barn, samt barn fra tidligere forhold, i Fredrikstad. Men Berit og Rune forklarer at de lenge hadde hatt et ønske om å flytte til et mindre sted. Ekteparet trodde det ville gjøre ungene godt. Mindre stillesittende inneliv med tv-spill, mer skog, natur og aktivitet.

– Jeg husker sjøl da jeg var liten; jeg var ute og sprang heile tida, sier Rune. Legger til at ungene også bestandig har likt naturen, gå på tur, plukke bær, er glade i dyr. Sjøl kommer han opprinnelig fra Sunndal, og legger ikke skjul på at han hadde heimlengsel. Da muligheten dukket opp i form av et tilbud om å overta en bolig på Meisingset fra en slektning, tok de avgjørelsen. Familien bestemte seg for å flytte.

– Vi så for oss at det skulle bli godt for hele familien å komme til Meisingset. Et lite sted, som vi håpet ville ta imot oss på en god måte, sier Rune.

– Men slik ble det ikke, legger Berit til.

– Helt fra første dag følte vi at enkelte så rart på oss og var avvisende, ikke imøtekommende, som vi hadde trodd og håpet på forhånd.

De to har seinere fått høre at en av de ansatte ved barnas skole trodde familien «rømte» fra noe da de valgte å bosette seg på Meisingset. At det var noe som «skurret».

– Helt feil, understreker Berit og Rune.

Også i Fredrikstad var paret i kontakt med barnevernet. Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk sendte en bekymringsmelding vedrørende ett av parets barn med bakgrunn i en ADHD-diagnose. Bekymringen gikk på om foreldrene hadde ressursene som skulle til for å gi den nødvendige opp-

følgingen. Barneverntjenesten mottok også en anonym bekymringsmelding, hvor det blant annet ble påstått at mor hadde lugget det ene barnet.

– Vi har lugget henne, det har skjedd når vi har gredd håret hennes. Det tror jeg mange foreldre kjenner seg igjen i, sier Berit.

Saka ble overført til Sunndal, Nesset og Tingvoll interkommunale barneverntjeneste da familien flyttet hit til distriktet.

Knusende dom

Tilbake til mars 2013. Ei uke etter at barnevernet hentet barna, påklaget foreldrene vedtaket til Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Møre og Romsdal. Nemnda stadfestet imidlertid akuttvedtaket den 2. april. Omtrent på samme tid ble de to barna flyttet fra et akuttsenter til hvert sitt beredskapshjem. Barneverntjenesten anmeldte foreldrene for vold mot de to barna.

Både mor og far reiste søksmål om rettslig prøvelse av akuttvedtaket. Saka var oppe i Nordmøre tingrett i juli. Foreldrene tapte. I retten ble det blant annet vist til et dommeravhør hvor barna skal ha forklart at de har vært utsatt for vold både fra mor og far. En halv time var tida mor fikk til å forklare seg i retten. Far kanskje ti minutter, anslår paret. De brukte tida på å forklare at de mener barnas uttalelser hele vegen har blitt tolket i verste mening, avviste blankt at barna har vært utsatt for vold. Medga at de har tatt tak i barna og holdt dem fast, men kun i forbindelse med grensesetting. I retten holder de fram en hendelse ved akuttsenteret etter at barna ble flyttet dit, at barnet forklarer at betjeningen der hadde holdt hardere i barnet enn hva mor pleide. Det som beskrives som vold, er leik, forklarte foreldrene. Og medga at det har gått hardt for seg i familien noen ganger. Herjing og leiking, «rævkrok» og «påssarygg». De pekte også på at det ene barnet har en livlig fantasi. Foreldrene understreket at de vil ha barna heime hos seg, mener de har det best heime hos mor og far og familie for øvrig.

Tingretten trodde ikke på foreldrene. I en knusende dom stadfestes fylkesnemndas vedtak. «Retten legger avgjørende vekt på at det fortsatt vil være en betydelig fare for at foreldrene vil utsette barna for vold», heter det i dommen.

– Noen andre

– Det er som å lese om noen andre. Hvem er disse menneskene som det står om her? Dette er ikke oss, det er ikke sannheten om oss. Det er ikke slik vi er, understreker Berit og Rune Grødal.

Paret forstår godt at de ikke kan få ungene sine tilbake bare ved å fortelle sin historie i Driva. Ei heller tror de at folk flest som leser om dem, vil tro på det de forteller. Likevel ønsker de å stå fram. Med fullt navn og bilde. Få fortelle om sin kamp.

– Dette er livet vårt, sier de med ettertrykk. Blar gjennom permer og mapper med dokumenter og papirer. Stiller spørsmål ved det som står der. Fortviler.

– Jeg er helt tom, forteller Berit.

– De har tatt ungene våre. Ungene våre! Uten å snakke med oss, egentlig. Jeg trodde ei sak bestandig hadde flere sider. Men ingen har villet høre vår historie. Først i retten, fire måneder etter at de tok ungene våre, fikk vi komme til orde. I noen minutter. Barnevernet har for eksempel blankt avvist alle våre henvendelser. Vil ikke snakke med oss. Lurer på om folk som leser om dette i Driva kan forestille seg hvordan det oppleves?, spør de.

Peker på noen av barnas uttalelser i dokumentene. At mor skal ha bitt ett av barna.

– Bitt?, spør Berit. Demonstrerer hva hun mener ligger til grunn. Lekebiting, herjing.

– Og «slengt i veggen»? Vi forsto ikke hva de mente først, men det må jo ha vært den gangen jeg bar henne på «påssarygg» og slapp henne i senga slik at hun dunket litt borti veggen, forklarer Rune.

– Vi skal også ha «kastet» ungene våre utfor akebakken, sier de to og rister oppgitt på hodet.

– Ungene våre vet jo ikke hva ordet «vold» betyr, engang. Og så blir de spurt om de blir utsatt for «vold i heimen». Hvordan skal de kunne svare på et slikt spørsmål? De har ikke forutsetninger for å svare.

– Et overgrep

Sjøl kaller Berit og Rune hele saka for et overgrep. De mener alt bunner i en misforståelse. Et barn som fylte ut et skjema, uten å ane hvilke konsekvenser det kom til å få. En samtale som bygget på dette skjemaet. Grunnlaget er for tynt, for å snu livet til en hel familie opp ned.

– Vi synes alle må få vite. Tenk hvor lite som skal til! Når dette kan skje oss, kan det skje de fleste.

De legger til:

– Vi vil være helt ærlige, fortelle vår historie. Bare få den ut og fram. Ryktet går om oss. Vi opplever at vi er dømt, uansett. Hva har vi ellers å stille opp med? Vi er helt maktesløse. Ingen vil eller kan hjelpe oss.

Berit og Rune har også eldre barn på «hver sin kant». De stiller seg like uforstående til det som har skjedd. Berits 18 år gamle datter har i et skriv til Driva beskrevet hvordan hun har opplevd det hele. Om hvordan det var å besøke småsøsknene på akutthjemmet. Hun forklarer at det var godt å se dem, men at det samtidig gjorde utrolig vondt. At hun knakk sammen etterpå. At hun savner dem.

Parets familie for øvrig er også fortvilet. Barna har besteforeldre på begge sider som savner og ikke forstår. En onkel vitnet i tingretten. Og tegnet der et bilde av en aktiv, leikende og kjærlig familie.

Ny sak

Barneverntjenesten har også fremmet sak for fylkesnemnda med krav om omsorgsovertakelse etter barnevernlovens paragraf 4–12. Denne saka skal opp kommende onsdag. Vinner barnevernet fram her, blir barna satt i fosterheim permanent. Foreldrenes største frykt er at det blir på hemmelig adresse.

Inntil videre får foreldrene samvær med barna tre timer annenhver uke, dette under oppsyn.

– Kan du tenke deg hvordan det oppleves?, spør Berit.

– Det blir så kunstig. Vi må ha oppsyn for å få være sammen med ungene våre. Vi føler at alt vi sier, alt vi gjør, kroppsspråk og det hele, noteres og registreres slik at det seinere skal kunne brukes imot oss.

De to barna gir også uttrykk for at de savner foreldrene. At de vil heim. I rapporter fra samvær står det å lese om stor og gjensidig gjensynsglede mellom barna og foreldrene. «Mamma, kan ikke du «vinne» meg, da?» spurte ett av barna under ett av besøkene, forteller Berit. I dag bor barna på to forskjellige plasser. Det synes mamma og pappa er en ekstra belastning, midt oppe i det hele. Å vite at barna ikke bare er skilt fra foreldre, besteforeldre, de andre søsknene og alt de ellers har kjent til, men at de er også skilt fra hverandre.

– Dobbel straff, sier mammaen.

Berit blar gjennom en av permene. Henger seg opp i et begrep som brukes. «Biologisk mor».

– Det er det jeg er redusert til her. Jeg er ikke mamma lenger. Det er grusomt. Rått. Det viktigste i livet mitt, er ungene mine. Ingen andre vil kunne elske våre unger med den samme betingelsesløse kjærligheten som vi kan.

Foreldrene mener også de motarbeides av barnevernet – blant annet har de krav på økonomisk støtte slik at de får gjennomført samværet med barna. Pengene kommer ikke til rett tid. Paret etterlyser også en rekke rapporter fra samvær.

– Det er rapporter som vi mener taler til vår fordel. Hvorfor får vi dem ikke, når vi trenger dem for å føre saka vår?, spør de.

Mens de pakker ned alle papirene avslutter de:

– Vi holder på å miste ungene våre. Og vi vet at det som står i disse papirene her, er feil. Vi er de eneste i verden som vet akkurat det, vi og ungene.

– Far min sa til meg at hvis jeg har rein samvittighet, da skal jeg rette ryggen og ikke la dette ødelegge meg. Jeg går med ryggen rak, nikker Rune.

Familien er åpne for at folk kontakter dem for støtte, og dersom de ønsker å vite mer om saka.

Taushetsplikt

Driva var fredag i kontakt med leder i barneverntjenesten i Sunndal, Nesset og Tingvoll, Marianne Romfo. Hun ønsker ikke å kommentere saka, av hensyn til taushetsplikten.