Det er ikke lett å skulle vurdere et spill man har sett jevnlig i 20 år. Var dette et nytt grep, eller gjorde de det slik i fjor også? Hodet forvirres, men en ting er sansene ikke i tvil om: Musikkspillet vokser seg bedre og mer utsøkt for hver årgang. Og i år er det de fine nyansene som slår en. Flere av karakterene viser flere sider og blir dermed mer menneskelige, musikken er blitt enda mer effektfull og vokalprestasjonene mer dynamiske og ekspressive. Til sammen gjør dette forestillingen enda sterkere og mer troverdig.

Vokalprestasjonene er de siste årene blitt bedre over hele fjøla. Sigrid Vetleseter Bøes øre for detaljer kan høres både i korsangen og fra enkeltaktører. Ikke bare er teknikken blitt mye bedre, men sangene uttrykkes på en helt annen måte enn før. Som publikummer føler vi virkelig det som synges nå. Effekten av en god pause, er også blitt utnyttet til fulle, og dette løfter fram teksten og alt som ligger bak det som blir sunget. Det er deilig, vakkert og vondt, der vi sitter og føler med dem som er på scena.

Orkesterleder Bjørnar Myhr har også pusset fram nye diamanter i den skattekista Lars Ramsøy-Halles musikk er. Arrangementene er blitt mer klassiske enn noen gang, og kombinasjonen av de nye arrangementene og Vetleseter Bøes arbeid med sangen, er så herlig at det sender frysninger nedover ryggen på en. At orkesteret er høyst kompetent, og formidler en musikk som er av høy klasse, tar vi nesten for gitt på denne produksjonen, men det skal likevel nevnes hvilken stor og viktig jobb orkesteret gjør i forestillingen. Uten dem ville ikke dette vært mye å skrive hjem om.

Kostymene er også blitt bare bedre og bedre for hvert år. Ikke bare er det en frydefull spenning å speide etter hvilke nye kreasjoner sysnellene og Mette Welle Jacobsen har kommet opp med i år, det er også verdt å legge merke til det utsøkte håndverket som ligger i sjøl kostymene til den enkleste statist. Det er ikke mange amatører i kongeriket Norge som får spille i kreasjoner av en slik kvalitet og utførelse. Sjøl om kostymene er bare ett element i et hav av detaljer, er de høyst verdig en applaus og hederlig omtale. Uten kompetansen på systua, ville forestillingen fort tatt formen til en halvklein skoleoppsetning.

Skuespillerne er imidlertid det aller mest gledelige ved årets oppsetning. Og sjøl om forestillingen ville falt rett sammen uten statistene som bærer de store scenene, er det det nyanserte spillet til enkelte av hovedrollene som gjør den store dynamikken i årets produksjon. Marit Synnøve Bergs Mrs Chalmers er så sterk, uttrykksfull og gripende at det utgjør en forestilling i seg sjøl. Yngvild Støen Grotmol har også vokst seg enda bedre inn i Ladyen, som nå føler, flørter, elsker og sørger så det kjennes langt inn beinmargen på publikum. Og Nils G. Mulviks tolkning av Lars balanserer energibomben med den følsomme og sosialt intelligente læreren perfekt. Mulvik tør å ta pauser, kjenne på at han har publikum med seg og så treffe dem med den eksplosjon av energi – gang på gang. Og vi elsker det!

Men de lokale rolleinnehaverne ligger ikke noe tilbake for de profesjonelle. Esben Bråten gjør en Oluf Endresen vi ikke har sett maken til. Endelig ser man denne karakteren som mer enn en endimensjonal jålebukk! Bråten viser oss en Endresen som både føler, tenker og ser muligheter. Han er utsøkt nonchalant i ett øyeblikk, og bristeferdig følsom i det neste. Vi tror på ham og skjønner endelig hvorfor Barbara kan ha falt for reiselederen sin. Dette er en betraktelig forbedring for hele første akt. Og det samme kan sies om Petter Bjørnbakks utgave av Presten. Denne rollen kan så lett bikke over og bli både dum og karikert, men Bjørnbakk spiller er mer ettertenksom og nyanser Prest. Plutselig kjenner vi at også denne karakteren har sitt å slite med, og det gjør det enda sterkere når han forkynner sin dom over motspillerne. Dynamikken i Bjørnbakks spill og stemmebruk er nydelig og gir spillet en dimensjon vi ikke visste at vi har savnet.

Same-Torkild har oppigjennom årene vært spilt av mange, og sjøl om samtlige har gjort en fin figur, er det ganske enkelt bare en Same-Torkild som gjelder! Sjøl om vi vet at musikken er skrevet for Harald Brusethaugs stemme, er det noe med den irriterende uanstrengte måten Brusethaug synger på, som gjør at det er umulig å forholde seg likegyldig. Astariot, med Brusethaugs utrolig stemme, de mektige trommene, det massive koret og trolsk lyssetting, er noe av det vakreste som er presentert fra en teaterscene!

Når alt dette er sagt, skal det også sies at magien fortsatt er der. Overgangen fra britisk bryllup til norsk låvefest er og blir et stykke kunst. Folkelivet i de store massescenene vil alltid ta pusten fra publikum og mylderet av småkarakterer er så gjennomført fortreffelig at en ikke kan annet enn å smile. I tillegg er det noe universelt treffende over materialet. Ikke bare griper historien oss, med sin kombinasjon av eventyr og tragedie, men musikken er så treffende at en aldri går lei. Når Åronj klasker rytmer ut i salen, er det selve pulsen av den sunndalske folkesjela vi hører, og den som ikke gynger med må være både tonedøv og emosjonelt avstumpet. Musikken fra Ladyen er nærmest blitt nasjonalskatter for Sunndal, og røsker i hjerterota på alle i salen. I tillegg er det en prestasjon av Pål Øverland å stadig finne nye nyanser, nye innfallsvinkler og nye småroller som bærer fram denne historien. I 21 år har han servert den samme menyen med ulike tvister, og det er en prestasjon det står bunnløs respekt av!