Hun er bare på lynvisitt heime. Det er onsdag ettermiddag, når dette leses har Ingvild startet på en ny reise som skal bringe henne til topps igjen. En ny utfordring. I Alaska denne gangen. Mer om det snart.

Denne grønne forsommerdagen ligger turutstyret strødd utenfor tømmerhuset på Hol-garden, hvor Ingvild har vokst opp sammen med tre søsken. En tjukk gul dundress, digre sko, sovepose, sekk, hjelm, isøks og stegjern. Utstyret vitner om en helt annen virkelighet, helt andre forhold, enn idyllen som råder på tunet mellom husene denne dagen. Inne er mamma i full gang med å tilberede dagens middag. Det er godt å ha eldstejenta heime igjen. Sjøl om det bare er snakk om et par dager.

– Hun driver og feiter meg opp, ler Ingvild. Turen til Mount Everest har krevd sitt. Men «Spinnvill» er i knallform. Og mer enn klar for neste eventyr.

Det var i 2012 det startet. Ingvild ble spurt om å bli med til Kilimanjaro, Tanzania, Afrikas høgeste fjell, 5895 meter over havet. Hun takket ja. Visste ikke så mye om hva som ventet. Det ble en krevende tur, hun slet blant annet med høydesjuke. Men følelsen da toppen var nådd, var fantastisk. Ikke lenge etter fikk hun høre om Seven Summits. En skikkelig utfordring: Å bestige de høgeste fjelltoppene på hvert av de sju kontinentene.

Så langt har hun besteget fem. Etter Kilimanjaro fulgte Elbrus (5642 m) i Kaukasus, som er den høgeste fjelltoppen i Europa. Deretter Aconcagua (6962 moh.) i Andesfjellene i Argentina, den høgeste i Sør-Amerika. Mount Vinson (4892 moh.) på Vinson Massif, det høgeste fjellet i Antarktis, 1200 kilometer fra Sydpolen.

– Og så var jeg på Everest, og nå skal jeg til Denali, sier Ingvild. Det er omtrent som om hun beskriver at hun skal på handletur på butikken, eller på en Stikk Ut-tur, kanskje. Men vi snakker om Mount McKinley i Alaska, Nord-Amerika, og Delani, som rager 6194 meter over havet. Det er bare ei uke siden hun skuet ut fra verdens tak. En tur som er så krevende, både mentalt og fysisk, at de færreste kan greie den. For hver 100. ekspedisjonsdeltaker som når toppen, har fire dødd i forsøket, historisk sett. Rundt 40 nordmenn har stått på toppen.

Nå venter en ny styrkeprøve. Det er på dette tidspunktet journalisten blir litt tom for ord.

Ingvild ler.

– Jeg liker utfordringer, å presse meg sjøl, se hvor mye kroppen tåler. Når sier det stopp?, undrer hun.

Vi sender det samme spørsmålet i retur. Når sier det egentlig stopp?

– He he. Jeg vet ikke. Jeg trodde jeg skulle kjenne det etter Lhotse. Men det verste av alt var at jeg kjente meg i god form, kanskje bedre enn de andre, sjøl om jeg verken drakk noe særlig vann eller spiste middag kvelden før, sier Ingvild.

Før turen til verdens høgeste fjell hadde Ingvild planen klar. Sjøl om hun er litt impulsiv av natur, og gjerne tenker at hun vil ta det meste som det kommer, var det meningen å trene. Mye. Hardtrening og fullt fokus på turen etter årsskiftet. Men så hadde det seg slik at det dukket opp jobber. Ingvild takket for noen år siden ja til sluttpakke, og startet eget aksjeselskap, hvor hun leier ut seg sjøl som konsulent til kunder innen olje- og gassnæringen. Før jul ble det et oppdrag i Ghana som varte i en måned, og etter jul dukket det opp et nytt oppdrag, i Kongo og Angola denne gangen, som hun ikke kunne si nei til. Dermed ble det åtte uker om bord i en båt, riktignok med et lite treningsrom hun kunne benytte seg av – sammen med en åtte kilo tung skuddsikker vest, som gjorde nytten når hun skulle trene på å bære vekt. Før avreise ble det imidlertid tre uker med målrettet trening, og hun sier hun føte seg i god form da hun skulle starte på turen.

Det var en stor gjeng som møttes for å dele opplevelsen i fjellkjeden Mahalangur Himal i Himalaya. Ikke alle ble med hele vegen til toppen. Noen ble rammet av sjukdom, andre tok andre valg undervegs. Til slutt var det seks klatrere, pluss guider og sherpaer, som var med på toppstøtet.

– Vi brukte cirka ti dager inn til base camp for å akklimatisere oss. Vi valgte å bruke litt tid, ta det med ro, slik at vi ikke skulle bli høydesjuke, forteller Ingvild.

Følget ble i base camp et par dager, før de begynte på det Ingvild omtaler som første rotasjon. Da gikk de opp til camp 1, lå to netter der, fortsatte til camp 2 og ble der ei natt, før de gikk tilbake til base camp. Deretter andre rotasjon, på samme måte, men med flere netter i camp 2. Deretter til camp 3, 7100 meter over havet, før retur til base camp. Det var lange dager, mange timers etapper, kontinuerlig bratt oppoverbakke, delvis klatring, med mange kilo på ryggen.

– Jeg følte meg i kjempeform, forteller hun. Var klar for toppen. Men tauene var ikke klare. Og følget mistet et værvindu. De måtte bli værende i leiren. På dette tidspunktet ble Ingvild også sjuk, og måtte på antibiotikakur. Det dårlige været ga henne imidlertid tid til å bli frisk igjen. Mens noen av deltakerne dro ned med helikopter for å vente på bedre forhold, ble Ingvild værende i leiren. «Fattiglusa», ler hun om seg sjøl. Da to av de andre bestemte seg for å gå ned til en landsby for å hvile seg litt, ble Ingvild med. Det ble et fint lite avbrekk, beskriver hun. Hun ble godt kjent med de to andre, rakk å koble av og til og med å drikke et par øl.

– Så fikk vi beskjed om at vi måtte komme oss opp igjen, at det var et værvindu vi måtte benytte oss av. Vi dro rett til camp 2, hvor vi var i to netter, så til camp 3, og videre til camp 4. Der måtte vi vente på de andre, sjøl om vi var klare for toppstøtet.

Dagen etter blåste det voldsomt.

– Vi trodde det ikke ble noe av toppstøtet, trodde vi måtte avbryte. Men så ble det sagt at «Vi prøver!». Vinden skulle stilne – men den ble bare verre og verre. Det var ille. Storm – den ble sammenlignet med stormen som herjet i 1996, forteller hun, med henvisning til en storm som krevde flere menneskeliv på Everest dette året.

– Vi nådde toppen, men det eneste jeg tenkte på, var å få tatt et bilde og komme meg ned igjen, før forholdene ble enda verre, sier Ingvild.

– Jeg rakk i grunnen ikke å nyte det øyeblikket på toppen. Jeg hadde jo sett for meg hvordan det skulle være, men det ble ikke helt som forventa. Likevel var jeg på et vis heldig, fordi jeg opplevde å få toppen helt for meg sjøl, sammen med sherpaen min, det tok ti-femten minutter før nestemann kom opp.

– Hvor ille var forholdene?

– Det var slik at jeg måtte holde meg fast i kastene. Jeg tenkte for meg sjøl da vi gikk over den siste ryggen, at "jøssenavn, skal vi virkelig gå over her, i denne vinden"? Førti andre var festet til det samme tauet, og rev og slet i det. Det var øyeblikk der jeg funderte på hva jeg egentlig holder på med. Samtidig følte jeg meg ganske trygg, som en del av et godt team. Og det handler mye om å konsentrere seg om det som må gjøres, være effektiv. Samtidig som man sjølsagt må være våken og følge med, hele tida.

At marginene er små på verdens høgeste fjell, er det liten tvil om. Minst fem mennesker har omkommet i forsøket på å nå toppen bare i år. En tsjekker omkom i fjellet dagen før Ingvild nådde toppen.

– En må på et vis prøve å ikke tenke så mye på det, sier Ingvild. Hun legger til at tsjekkeren valgte å gå alene, uten oksygen, uten sherpaer. I så krevende forhold er det ingen garantier for at noen er der for å hjelpe – eller har mulighet til å hjelpe.

– Han valgte å ta den risikoen, jeg valgte å ha et team rundt meg, for å minimere risikoen for at noe skal skje, forklarer hun.

Likevel gjør det sjølsagt inntrykk å oppdage døde mennesker i og ved løypa. Inntrykk gjorde det også å komme over ei kvinne som hang opp ned i fjellveggen, med en sherpa, som alene var maktesløs i den vanskelige situasjonen. Ingvild, som gikk alene på dette tidspunktet, stoppet for å hjelpe, fikk satt på henne oksygenmaske og oppnådde kontakt. Flere kom til, og sendte Ingvild ned til camp 4 for å gi beskjed.

– Det var bra jeg gikk da, for da jeg kom ned, hadde jeg gått tom for oksygen, forteller hun. Ingvild fikk beskjed om å gå og legge seg i teltet sitt for å få oksygen, mens andre fulgte opp. Heldigvis gikk det godt med kvinna, på tur ned mot camp 2 fikk Ingvild se henne komme gående, støttet til flere andre.

– Det var godt å se. Da var det håp. Det var nok det mest emosjonelle øyeblikket på hele turen.

Før hun dro heimefra fikk Ingvild spørsmål om hun ikke også kunne tenke seg å bestige Lhotse når hun likevel var i området. Det var ikke aktuelt.

– Jeg tenkte at jeg hadde nok med Everest. Men på veg inn til base camp spurte Garret om vi ikke også skulle ta Lhotse. Jeg tenkte først «Njaaa». Men så er det ingen europeer som har tatt de to toppene på to påfølgende dager tidligere ... så ble det rett og slett «for fristasamt», ler hun.

– Samtidig tenkte jeg at det var ren gambling, for jeg visste ikke hvor sliten jeg var etter Everest. Men jeg følte meg i god form, og så tenkte jeg "Shit au, e prøve!".

Vinden ville imidlertid ikke løye. I leiren gjennom kvelden og natta ble det svært krevende forhold, og Ingvild fikk verken spist middag eller drukket noe særlig. Hun var sikker på at det ikke ble tur, på grunn av været. Men da morgenen kom, tenkte hun "Nå eller aldri" – og dro likevel, sammen med en annen ekspedisjonsdeltaker og en sherpa.

– Etter hvert roet vinden seg helt, og vi fikk en helt fantastisk dag, med mye finere klatring enn Everest. Vi hadde hele fjellet for oss sjøl, og været klarnet opp, alt klaffet, sier Ingvild, og beskriver øyeblikket hun nådde toppen. Magisk.

Torsdag 25. mai var Ingvild nede igjen, etter å ha nådd Everest tirsdag og Lhotse onsdag. Hun er glad hun greide det, men opplever i ettertid at andre synes prestasjonen er større enn hva hun sjøl gjør.

– Men jeg er overvelda over den interessen og støtten jeg opplever, sier hun, og takker alle varmt for fine ord og gratulasjoner.

To turer gjenstår før hun er i mål med Seven Summits. Ifølge flere medier skal det bare være åtte andre nordmenn som noen gang har fullført bragden. Mandag flyr hun til base camp for å ta Denali, sammen med venninna Anita Løvli. Det blir en slitetur, tror hun, begge skal gå med tung pulk og sekk. I tillegg har Ingvild mistet en del muskelmasse – men på plussida noterer hun at hun er godt akklimatisert for turen.

Når hun toppen, gjenstår bare én: den høgeste fjelltoppen på det australske kontinentet, som er å finne i New Guinea, Indonesia, Maoke-fjellene: Puncak Jaya, også kalt Carstensz Pyramid, 4884 moh. Imidlertid er det urolig i området, og det har skjedd at fjellklatrere har blitt kidnappet for løsepenger. Pappa på Hol har satt foten ned, og sagt at foreldrene mener Ingvild ikke bør sette dem i den situasjonen.

– Det er en liten fjelltopp i Australia også som teller i Seven Summits, sier Ingvild, og krever å bli trodd på at det er en «liten knaus, nesten». Kosciuszko, 2228 moh. Kan hende blir det den i stedet.

– Men så har jeg fått tilbud om å dra tilbake til Nepal i oktober, og klatre Ama Dablan (6812 moh., red.anm.), og et annet fjell som ingen har klatret før. Så kanskje tar jeg det først.

Vi kan ikke annet enn å undre oss over hvordan 33-åringen har mulighet til å reise verden rundt for å oppsøke nye utfordringer. En tur til Mount Everest koster halvmillionen, minst. Ingvild forklarer at hun jobber hardt i perioder, og sparer. Kjører gammel og rusten «Merce», for eksempel.

– Alt handler om prioritering. Jeg bruker pengene mine på å dra på tur.

Det hører også med til historien at Ingvild har vært på sponsorjakt. Hun har forsøkt å kontakte lokalt næringsliv. Ville gjerne representere Sunndal når hun dro på tur. Men hun fikk ikke napp. Kan hende angrer de seg nå, tenker journalisten.

Rundt garden på Hol kneiser bratte fjellvegger og høye topper. Men Ingvild forteller at det er mange fjelltopper i Sunndal hun fortsatt har til gode å besøke.

– Hva er drivkrafta?, undrer vi. Hva er det hun er laget av, denne spede, men fysisk og mentalt råsterke 33-åringen?

Gode gener, kanskje? Mamma og pappa Settemsdal humrer. Sjøl sier Ingvild at hun er eventyrlysten, nysgjerrig, har et ønske om å oppleve ting.

– Og så er jeg litt impulsiv. Det er ikke bestandig alt er så gjennomtenkt. Jeg bare gjør det, så får jeg ta det som det kommer!