De to brødrene Farid og Farhad Rahimi på henholdsvis 16 og 12 år ble i september i fjor tvangsutsendt fra Sunndal til Kabul, etter å ha bodd her i fire og et halvt år. De er nå på flukt tilbake til Europa og har nettopp overlevd en farlig ferd i gummibåt og kommet til øya Lesvos. Nå engasjerer mange seg i Sunndal for å hjelpe guttene. På Facebook er det opprettet en side som heter «Farid og Farhad med familie. Spontan innsamlingsaksjon.» Torsdag var det møte på Rallarn pub i Sunndal, der flere stilte opp og diskuterte hvordan de kan hjelpe brødrene med pengeinnsamling, arrangere konsert eller annet.

At det er mange som bryr seg om de to brødrene kan Farids tidligere fotballtrener Geir Ove Sæther skrive under på:

– Det er veldig mange som er engasjert og det er veldig bra. De andre ungdommene på fotballaget Sunndal gutter 16 år, er veldig opptatte av sin tidligere lagkamerat Farid. De sender meldinger til ham. De får ikke ofte svar, men jeg sier at det er viktig at vi fortsetter å sende meldinger og vise at vi bryr oss og at vi er der, sier treneren på guttelaget til Driva fredag. Han har hatt jevnlig kontakt med Farid siden han og resten av familien ble tvangsutsendt fra Sunndal og Norge for 11 måneder siden. I perioder har det vært vanskelig å få tak i gutten, på grunn av de vanskelige forholdene han har levd under. I tillegg har Farid slitt med å få ladet opp telefonen i situasjonen han er i, forteller Sæther.

Sterkt berørt

– Men i går torsdag fikk jeg endelig tak i ham. Først sa han at han hadde det bra, men det forstod jeg jo at han ikke hadde. De to er tapre og sterke og vil ikke beklage seg, sier Sæther. Han har gjentatte ganger bedt Farid om å tviholde på mobilen i sin flukt.

– Mobilen er viktig, så han kan få kontakt med omverdenen, sier Sæther. Han er sterkt berørt av brødrenes situasjon. De er nå i Hellas, og er ikke lenger sammen med faren. Sæther er svært bekymret for guttene.

– Etter hvert sa Farid at han ville heim, og det var heim til Sunndal. Jeg vet de har det tøft og det har vært noen fryktelige tunge dager. Jeg blir veldig berørt. Etter å ha snakket med ham må jeg ha en stund for meg sjøl, sier han. Sæther er forferdet over at familien ble sendt ut på den måten de ble.

– Politiet kom og hentet dem, rått og brutalt, helt plutselig. Verken jeg eller de andre på fotballaget fikk sagt farvel engang. Det var et stort sjokk for alle at han ble revet bort fra oss på den måten, sier han til Driva. Afghanistan er et av verdens fattigste land, som i generasjoner har vært preget av konflikter.

- Døra mi står åpen!

– Hvordan er Farid som person?

– En herlig gutt, rett og slett. Jeg har bare positive ting å si om ham.

Nå prøver Sæther alt han kan for å muntre opp gutten som er i en svært vanskelig situasjon sammen med sin lillebror Farhad på 12 år.

– Jeg holder kontakten og gjør så godt jeg kan med å være oppmuntrende. Jeg har sagt at min dør står åpen om de kommer tilbake hit til Sunndal. Det er det mange andre dører som gjør også. Jeg kjente ikke Farids bror, men en annen fotballgruppa som er tilknyttet ham har engasjert seg. Jeg håper inderlig guttene greier seg og at de kan komme tilbake hit de hører heime, her hvor det er så mange som kjenner dem og bryr seg om dem, sier Sæther. Han ringte også nylig til guttenes mor og søstre, som er igjen i Kabul.

– Det er ikke enkelt for dem, de sitter igjen der etter at brødrene og faren har reist. Dette er en forferdelig vond sak, men jeg gir ikke opp håpet at de en dag skal stå her i Sunndal igjen, sier Sæther til Driva.

Møtte guttene i Hellas

Adresseavisen har møtt og snakket med de to brødrene på Lesvos. Faren, som ikke ville ha sitt navn på trykk, hadde på seg en skjorte med påtrykk Sunndal Hydro Cup. De står i en kø på veg til Aten når Adresseavisen møter dem tilfeldig. Farid på 16 år forteller at de bodde fire og et halvt år i Sunndal, men så ble alt forandret. I september i fjor kom representanter for norske myndigheter på døra. Politikerne hadde gitt amnesti til lengeværende asylbarn, men det viste seg at familien fra Afghanistan manglet 12 dager for at vedtaket skulle gjelde dem. Når avisa møter dem bor de i et lite telt ved en steinmur på havna, sammen med mange andre flyktninger fra Afghanistan og Syria. Guttene sier de sakner skolen, kompiser og fotballen i Sunndal. De har vært på flukt i over en måned, mens mora og søstrene er i Kabul. Om den farlige flukten forteller de at de dro først til Iran, deretter over fjella til Tyrkia. Av 100 som flyktet var det bare 18 som greide seg, da resten ble skutt av grensevakter. Den farlige ferden fortsatte. I Izmir i Tyrkia kjøpte de seg plass i en liten gummibåt på sju og en halv meter og totalt 42 reiste med båten.

– Vi var ti båter som la fra land. Jeg har fått vite at ikke alle klarte seg, sier Farid til Adresseavisen. Det gikk hull i båten de satt i, den tok inn vann og de var i ferd med å synke, men så nådde de land. Nå vet de ikke hvor lenge de må vente før de kan forlate øya Lesvos. De sier til Adresseavisen at det ser dårlig ut. De vet ikke hva som venter dem og hva de kan få til uten utdannelse, eller hvor de skal havne. Usikkerheten er stor.

– Skal være likebehandling

Ordfører i Sunndal, Ståle Refstie, sier til Driva at det er en vanskelig situasjon.

– Jeg må være ærlig på to ting, det ene er det prinsipielle i dette og at de ikke er de eneste i denne situasjonen. Det er slik at de som har venner blir husket, mens andre blir glemt, og likebehandling er viktig. De er i situasjonen på grunn av norsk asylpolitikk. Det andre er at jeg er redd de har gjort det vanskelig for seg sjøl. De var i Norge og fikk endelig avslag. Etter det jeg forstår var de her ulovlig på slutten, etter at de fikk endelig avslag. De ble brutalt sendt ut i en oppryddingsaksjon i forhold til dem som ikke hadde vært her lenge nok. Jeg vet ikke hvordan saka skal gripes an formelt. Kommunen og politi må forholde seg til vedtak som er fattet og nasjonal asylpolitikk. Når det er sagt er det bra at folk engasjerer seg og jeg har full forståelse for at folk bryr seg om sine venner. Mange er engasjerte og det er en god vilje blant folk, men rent juridisk er det en vanskelig sak, sier Refstie. Han tror at blir det nok trykk på denne saka, kan den kanskje bli sett på igjen.

– Jeg vil hjelpe til der jeg kan, blant annet kan jeg være til hjelp i 7. klasse på Tredal skole i forhold til å formidle hva det er som nytter, sier Refstie. Han tror folkelig engasjement kan føre til ting og at enkeltsaker kan få folk til å tenke. Det å stille spørsmål, som «Er politikken og lovverket riktig? Er måten lovverket praktiseres på riktig?» vil jeg anbefale, det å lage blest og få en sak ut av det kan nytte. Vi får sette søkelys på det, så får vi se hva myndighetene gjør.