– Okei, dere. Hva slags dyr er det vi har her? Dyrepasser Caroline Ellingsen skuer utover forsamlingen i fjøset. – Geiter! roper 30 forventningsfulle barn og et par like ivrige voksne. Det kunne ikke blitt mer korrekt, for det er jo nettopp dette vi har stått opp klokka sju for: En mekrende gjeng geiter med melkespreng. – Vær bestemt. Klapp den litt på rumpa og si hallo, her er jeg. Ikke kil den på juret, formaner Caroline.

– Den er min!

Utrente budeiefingrer griper om spenene, og etter litt instruksjon klarer de fleste å presse ut en spinkel stråle geitemelk. Naturtalentene blant oss fyller både 10 og 20 små begre, mens andre er fornøyd når bunnen er dekket i det første. Budeiene styrter videre til killing-rommet, der yndige små babygeiter utløser akutt havesyke. – Den er min! – Nei, den er tatt allerede! – Jeg holder av denne, mens jeg kikker litt til! På dette viset fordeles geitekillingene effektivt til de selvoppnevnte eierne, som holder ømt om sin nyvunne skatt inntil rumlingen i magen blir for påtrengende.

Rare kuer

Frokost med havregrøt og hjemmebakte rundstykker gir oss krefter til møter med nye, frittgående frender. Som de digre, svarte, halvskallede kuene. De som ligner moskusokser, og som man gjerne tar en stor bue utenom før man er varm i trøya. – Dette er yak-kveg. Her på Langedrag satser vi på raser som er mest mulig lik de opprinnelige, og som trives i høyfjellsklima, forteller Gro Saugerud, vertskap og dyreansvarlig.

For et brøl

Vi strekker ut armen og med det ytterste av fingertuppene klapper vi den svarte elefanthuden på yakens hals. Et skrekkelig brøl avbryter tilnærmelsene. Brølet kommer fra innhegningen ved siden av, der en bredbygd, rødhåret muskelbunt av en mor roper på barnet sitt. – Hun er av rasen skotsk høylandsfe. Ikke farlig i det hele tatt. Det er bare å gå inn til henne, bedyrer Gro. Det er akkurat dette som er noe av magien på Langedrag: Små og store husdyr, velkjente så vel som fremmedartede, vandrer om hverandre i innhengninger på tunet. De store treportene mellom innhegningene har skilt med "Velkommen inn – lukk porten etter deg". Her råder det tillit både til dyr og mennesker, og ikke minst til samkvemet mellom artene.

Døde og levende elger

Men selv på Langedrag er noen porter lukket. Formiddagens fôringsrunde starter hos elgene Elgvin og Elgva, som vi håndmater med banan og potet gjennom nettingen. I neste øyeblikk har elg fått en annen funksjon – som ulvemat. – Takk til NSB, sier Gro og hiver digre, hårete stykker med "road kill" inn i ulvegården.

Vaffelbiter

Gaupene får samme slags kost, mens fjellreven Rufus napper vaffelbiter fra håndflatene våre. Hos reinsdyrene går det i lav som lokkemat. Runden avsluttes med enda en ulveinnhegning – for "sosialiserte ulver". Her går rovdyransvarlig André Soma inn med elgkjøttet, og har samtidig en imponerende oppvisning i kos og lek med ulv. Tilskuerne får vite at disse sosialiserte villdyrene er farlige for folk flest, fordi de ikke har den naturlige skyheten intakt. André, som har hatt nærkontakt med dem i tolv år, forteller at han føler seg trygg.

Ulv, ulv

Etterpå kan alle over 15 år få gå inn til de andre ulvene, de ville, for det skal visstnok være helt ufarlig. Opplevelsen koster riktignok 500 kroner – og man skal oppføre seg respektfullt. – Det er ikke lov å strekke ut armen. Da vet vi ikke hva som vil skje, sier Gro. På avstand ser vi ulvene som kretser nysgjerrig rundt den lille, modige gruppen som har gått inn. Ingen strekker ut armen. Kaninkos og hesteridning på tunet fortoner seg som strålende alternativer for oss andre.

Et kyss i solnedgang

Om kvelden blir det uansett mer ulv. For da kommer historiene ved peisen, de nesten mytiske fortellingene om Edvin K. Thorson – den nå 90-årige grunnleggeren av Langedrag. – Akkurat som Fantomet gikk Edvin rundt med ulven sin i bånd, forteller Gro, og barna får store øyne. Men ved leggetid fabler de unge gårdsturistene om helt vanlige husdyr. – Jeg ble så god venn med en geit at vi løp om kapp sammen! forteller Hulda Holtvedt (9), mens Maja Eriksen Zagury (9) holder en knapp på kaninungene: – Fordi det gjø'kke no' om man kysser dem.