SPILLVERKET.NO: Utvikleren Platinum Games heller nok bensin på voldsspill-bålet når de inviterer oss inn i Madworlds tvers gjennom korrumperte og politisk ukorrekte verden. Noen drapssimulator er imidlertid Madworld ikke. Til det er volden for splatter-aktig og humoren for avvæpnende. Les også: Segas fire trumfkort
For et gameshow!
Madworld har lenge vært hausset opp som Wii-konsollens alibi for den gruppen spillere som ikke alltid ser seg fornøyd med familievennlig hygge. Og spillet er så til de grader lite familievennlig, at her er de utvilsomt inne på noe. Vi inviteres med inn i et gameshow som nok hadde vært for drøyt til og med for japanske TV-kanaler. Deathwatch er navnet på programmet, som setter moderne gladiatorer opp mot hverandre i kulisser som er fulle av potensielle våpen og dødsfeller.
Vår mann Jack
Organisasjonen bak det tvilsomme realityshowet har for anledningen okkupert og sperret av en hel bydel i Varrigan City, hvor de også har sluppet løs et dødelig virus over befolkningen. Innbyggerne blir tvunget til å delta i spillet hvor den sterkestes rett bestemmer hvem som overlever. Siden myndighetene ikke tør, kan eller vil ta området tilbake med makt blir vår mann Jack sendt inn på oppdrag. Han er billedlig talt skapt for jobben, med sitt motorsagimplantat og sin overdrevent maskuline, muskuløse kropp.
Friskt pust
Madworld er et friskt pust, og fremstår som en veldig god grunn til å tørke støvet av Wii-en. Bevegelsesstyringen passer godt, og det visuelle uttrykket er ulikt både den vanlige, fotorealistiske standarden og det nesten like vanlige fargerike alternativet. Et annet av spillets sterke sider er at det aldri føles gammelt eller oppbrukt på grunn av Jacks brede repertoar og nye våpen, fiender, områder og småspill. Det toppes av en hysterisk sjokkhumor som man bare må elske eller hate. Spillet er ikke helt uten dødpunkter, og det er også kanskje litt i det korteste laget, men jeg storkoste meg likevel så lenge det elleville gameshowet varte. Les hele anmeldelsen av Madworld på Spillverket.no