De var grønsjens kule onkler, og de er spreke ennå: The Lemonheads slipper "Varshons" 15. juni. Dinosaur Jr. følger opp med "Farm" uka etter. Når Pixies inntar Isle of Wight-festivalen i samme slengen, lover det brukbart for den såkalte Boston-scenen. – Tidligere var Boston mest kjent for band som Aerosmith og, nettopp, Boston. – Men på andre halvdel av 80-tallet vokste det fram en egen scene her og i de nærliggende collegebyene Amherst og Northampton, forklarer forfatter og journalist Øyvind Holen. Ifølge ham var fenomenet vel så aktivt og omfattende som Seattle snart skulle bli. Og det satte spor hos det meste innen amerikansk indie- og alternativrock. – Mens Hüsker Dü og Sonic Youth var de viktigste forbildene, var Boston-scenens sentrale eksponenter Dinosaur Jr., Pixies, Blake Babies, Throwing Muses og The Lemonheads – med avleggere som Sebadoh, Buffalo Tom, The Breeders, Juliana Hatfield og Belly, oppsummerer Holen.
Gitargud
Etter hvert skvulpet bølgen helt til våre kyster. En profilert og dedikert Dinosaur Jr.-fan er Bigbangs Øystein Greni, som tente da han hørte låta "Freak Scene" i en rullebrettfilm. – Jeg likte veldig godt ærligheten og intensiteten i musikken. Det var pop med hylende gitarer og mye oppgitt aggresjon – perfekt for en skatenerd som meg på den tida, forteller han. Greni trekker særlig fram albumene "You're Living All Over Me" (1987) og "Bug" (1988), samt EP-en og The Cure-coveren "Just Like Heaven". – Dinosaur Jr. er tidløst, og frontmann J. Mascis vil bli stående som en grunnpillar i moderne gitarhistorie. I min bok er han like viktig som Jimi Hendrix og Neil Young. Jeg gleder meg til å se bandet live igjen.
Melodisterk
Tilsvarende har The Lemonheads en hengiven tilhenger i Pål Angelskår fra Minor Majority. Opptakten var en anmeldelse av gjennombruddet "It's a Shame about Ray" (1992). – Bandet spilte i Oslo samme kveld, så jeg kjøpte plata og gikk og så det noen timer senere. The Lemonheads har en direkte og ujålet tilnærming som jeg er veldig glad i. Låtene er korte, velarrangerte og ikke minst melodisterke. – I Evan Dando har de i tillegg en fryktelig god vokalist og en original tekstforfatter, skryter Angelskår. "Ray" er fortsatt favoritten, tett fulgt av "Come on Feel" (1993) og "Car Button Cloth" (1996). Angelskår har også tiltro til coversamlingen "Varshons". – Både Dandos soloskive "Baby I'm Bored" og den selvtitulerte "Lemonheads", som kom for to-tre år siden, var overraskende bra, og jeg har hørt mye på begge. – Derfor har jeg i grunnen like høye forventninger som jeg pleier, sier han.
Ettertraktet
Øyvind Holen er redd Boston-scenen har sine beste utgivelser bak seg. Interessen og etterspørselen er, som han påpeker, en annen sak. – Pixies, The Lemonheads, Dinosaur Jr. og Throwing Muses gikk alle i oppløsning på 90-tallet. Dermed forble de en hemmelighet for massene, men en hemmelighet som vokste seg stadig større i betydning og innflytelse, sier han. ' – De er blitt ettertraktet vare i en konsertindustri der mimring og gamle helter bare er blitt viktigere. På 2000-tallet har vi sett hvordan alle fire er blitt gjenforent og har spilt sine gamle sanger om igjen for et publikum som gjerne er yngre og større enn før, fortsetter Holen. – Forbildene i Sonic Youth har jo sagt at den største tabben de gjorde, var aldri å bli oppløst, slik at de i dag kunne levd fett på gjenforeningshonorarer.