"Syngenautet søng at sommeren den er grønn(..) "Æ bli snart desperat av å levva i ein stat oppbygd på profitt og menneskeforakt", Året er 1976 og de hånlige ordene kommer fra en sint, ung Åge Aleksandersen med låten "Syngenautet og virkeligheta". – Slike sanger skal du lete lenge etter for å finne i dag, humrer Geir Rakvaag, mangeårig musikkjournalist og plateanmelder i Dagsavisen.
Raddisrøster
Det var på 1970-tallet den politiske musikken hadde sin storhetstid. I Norge sto det venstreradikale plateselskapet MAI i sentrum. I løpet av de ti årene selskapet eksisterte, kom det temaplater om alt fra kvinnesak, samisk kultur og ungdommens kår – til utvidelse av fiskerigrensa til 50 mil. MAIs største salgssuksess var de to utgivelsene med Vømmøl Spellemannslag, der Hans Rotmo stod i spissen. Geir Rakvaag mener det ikke er noe stort tap at musikk ikke lenger lages over MAI-malen. – Musikken fra den tiden har ikke tålt tidens tann. Både fordi politikken den var basert på til en viss grad har spilt fallitt, men mest fordi musikken ble for enkel og slagordpreget. I dag låter det ufrivillig komisk, mener han.
Skrekkens eksempel
– Koblingen mellom politikk og kunst er på sitt beste når kunsten brukes til å artikulere nye erfaringer og spørsmål som politikken ikke har klart å tenke på ennå, sier Ståle Wikshåland. professor i musikkhistorie ved Universitetet i Oslo, som kaller musikkfeltet i dag for "betenkelig apolitisk". – Den verste koblingen er når noen mener å ha en veldig klar forestilling om hva politikk dreier seg om, og så går ut for å finne noe kunstnerisk som kan støtte oppunder dette, sier Wikshåland. Musikkprofessoren mener den norske radikale musikkbevegelsen på 1970-tallet er et skrekkens eksempel i så måte, med Vømmøl i spissen. – Istedenfor å utvide politikkfeltet så innsnevret de det. Med dem ble politisk musikk avgrenset til flat og banal visesang, hvor budskapet enkelt og friksjonsløst skulle bæres fram av en veldig klar tekst, sier Wikshåland.
Nye Vømmøl
– Det finnes noen som lager sanger som har et politisk tilsnitt, men på en mer subtil måte. Lytteren må nesten lure på om det var det de mente, sier Rakvaag. Som eksempler nevner han låten "Lunch i det grønne" med DumDum Boys, hvor det diskré påpekes at det ikke finnes piller mot møkkete vann, og "Uskyldig" med DeLillos, et melankolsk oppgjør med "seg selv nok"-mentaliteten. – Men i motsetning til 1970-tallsartistene kommer det ikke samtidig noe krav om at nå må alle ta seg sammen. Den veldig slagordbaserte musikken er utdatert i dag, fastslår Rakvaag. Ett unntak finnes. Rakvaag mener de eneste artistene som kommer unna med å være eksplisitt politiske i dag, er rapperne. Gutta bak Gatas Parlamentet og sideprosjektet Samvirkelaget står i en særstilling. Titler som "Spis de rike", "Holdning over underholdning" og "Proletarparty", levner ingen tvil om hvor Gatas Parlament står. – De kan gjøre det fordi de har en viss humor, i motsetning til mange av deres veldig humørløse forgjengere på 1970-tallet. Sånn sett er de vår tids Vømmøl, som jo hadde veldig mye humør, sier Rakvaag.