GAMER.NO: Klaustrofobiske områder der tåke og støy er dine nærmeste venner, samt groteske monstre som er nesten erotiske i sin motbydelighet, er blant hovedingrediensene i en spillserie som har skremt spillere i mange år. At Konami har valgt å la et heller ukjent spillstudio stå for utviklingen av det første Silent Hill-spillet på dagens konsoller er høyst merkelig, for det blir raskt tydelig at dette spillet ikke når opp mot sine forgjengere.
Spillet er definitivt ikke dårlig, men den essensielle ubehageligheten som du helst ikke skal kunne unngå i disse spillene, er på magisk vis borte. Det er mørkt, det er dystert, og musikken er fantastisk, men du blir likevel aldri redd. Du får ikke en gang kribling i magen. I stedet vandrer du gjennom den ene mørke korridoren etter den andre, og dreper noen marerittaktige beist med et klumsete kampsystem som burde ha vært mye bedre. I tillegg bruker spillet et foreldet lagringssytem som kan la det gå forferdelig lang tid mellom hver gang du får lagret framgangen din.
Spillet engasjerer likevel i gode doser her og der, spesielt når du vandrer gjennom stemningsfulle områder. Selv om det aldri blir nevneverdig skummelt, er det stemningsfullt og dystert. Silent Hill: Homecoming er langt fra perfekt, men byr likevel på helt grei underholdning.