2. februar skal vinterens mest hypede nye band debutere på plate. Fjorden Baby! fronter en hel bølge av by:Larm-aktuelle bergensband, og mange av dem har vanket sammen i årevis i "versting"-drabantbyen Loddefjord. De er stolte av sin bakgrunn. Fjorden-navnet understreker dette, det samme gjør kvintettens tekster på dialekt. – Det føles jo bare naturlig å synge sånn som man snakker. Samtidig er det noe eksotisk over det: Å bruke bergensdialekt i en rockekontekst virker ganske unorsk, sier vokalist og tekstforfatter i Fjorden Baby!, Sturle Kvilekval (26). – Og forhåpentligvis er det også fascinerende for publikum.
Åpent landskap
Med unntak av Jan Eggum har ytterst få profilerte bergensartister valgt å synge på sitt skarrende talemål. Engelsk har normalt hatt forrang, hele veien fra 60-tallets Bergen Beat, via Saft og Flying Norwegians til Barbie Bones, Pogo Pops, Sondre Lerche og Kings Of Convenience. Rett nok fikk engelske tekster en pause under nyrockepoken tidlig på 80-tallet – dokumentert på plater av Elektrisk Regn, Program 81, Gjennomslag og innflytterne The Aller Værste! – og holdningene fra denne epoken har funnet gjenklang hos den nye generasjonen fra Loddefjord. – Det er en frihetsinnstilling i alt vi gjør. Ingenting kan stoppe oss. Hvis vi føler at noe er fett, så gjør vi det. Som å skrive på norsk, sier Sturle Kvilekval. – For å være ærlig, så er vi mer inspirert av engelskspråklig enn norskspråklig musikk. Elektrisk, søkende rock på dialekt blir derfor et åpent landskap vi ønsker å utforske.
Rett og galt
Særlig på 80-tallet ble det kranglet mye i media om hvilket språk norske band burde synge på. Engelsk dominerte totalt både på 60- og 70-tallet. Rundt 1980 kom punk- og new wave-revolusjonen og gjorde engelsk fullstendig feil, alle andre steder enn i Halden. Men så fikk a-ha verdenssuksess som tidenes første norske band, og drømmen om utlandet ga engelske tekster et nytt overtak – inntil DumDum Boys, deLillos, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne demonstrerte hva som er mulig å få til på norsk. De siste årene har engelsk vært totalt dominerende blant fremadstormende band i Norge. Til tross for at Bjørn Eidsvåg, Vamp, Odd Nordstoga og D.D.E. har klart å selge massivt på dialekt – og Kaizers Orchestra har tatt kontroll på kontinentet med gloser fra Jæren – har antallet norsktekstlige by:Larm-band kunnet telles på én hånd. Men noe er i gjære: Så mange som 18 av artistene i by:Larms hovedprogram har i år tekster på norsk. Blant disse kan bare Skambankt og Joddski (Jørg-1 fra Tungtvann) betegnes som etablerte. – Økningen av norske tekster blant by:Larm-artistene er veldig gledelig. Men vi har valgt disse bandene fordi de er musikalsk interessante, ikke på grunn av språket de synger på. Her har vi ingen språkkvotering, understreker programsjef Runar Eggesvik. – Er det noen sjangrer eller geografiske strøk hvor morsmålet er særlig på frammarsj? – Særlig innen rap og metal ser vi en tendens til at mange satser på norske tekster. Og så har vi jo den store kontingenten fra Bergen.
Gjengmentalitet
John Olav Nilsen & Gjengen, Syntax TerrOrkester og rapperne Lars Vaular og Akeron er blant bergenserne som skal gi by:Larm 2009 uvanlig høy skarrefaktor. Flere av dem har tilhold i Loddefjord. Der har de delt øvingslokale i årevis, vært på de samme festene, og følt et fellesskap med det samme, lille lokalpublikummet. Nå begynner rockjournalister å skrive begeistret om den nye "Loddefjord-bølgen". – Det er utrolig at vi plutselig har fått så mye buzz samtidig, sier Sturle Kvilekval. – Musikalsk er jo enkelte av oss veldig forskjellige, men noe av det som binder oss sammen er troen på det vi driver med. Viljen til å lage musikk som ikke skal høres ut som noe annet, forteller frontmannen i Fjorden Baby!. – Men det er ikke sånn at vi er en happy family som henger sammen hele tiden.