Skumle og skitne romsterer de i kloakken nede i bakken. Vakre og vennlige sitter de på skulderen oppe i stuen. For Rattus norvegicus finnes to parallelle virkeligheter side om side: Den ene i utkanten av menneskenes liv, i selskap med etterlatenskapene våre, og med feller og gift som en stadig trussel. Den andre virkeligheten er inne i varmen, oppe i lyset, der vitenskapelig utprøvd dyrefôr holder pelsen blank og øynene klare. Her er det menneskehender som stryker og klapper. Morsomme rottehjul man kan løpe i. Og to deilige, tovede ull-luer man får lov til å bruke som sovehule. – Vi har ventet så lenge på dem. Fordi først hadde mammaen deres innbilt svangerskap. Men så ble hun endelig gravid på ordentlig. Og da ungene var fem uker, fikk jeg to stykker. I bursdagsgave, forteller Alva Sofie Knutsen Ims (9). Nå har hun hovedansvaret for Hetty og Letty. – Jeg fyller på tørrfôr i matskålen. Legger lorten deres i doskålen, sånn at de skal lære å bli renslige. Og vasker buret hver lørdag, forteller den flinke dyrepasseren, som får hjelp av foreldre og bror. – Det er ganske lettvint. Den ukentlige rengjøringen går på en halvtime. Ellers må vi sørge for mat, og minst en times kosing og leking utenfor buret hver dag. Men de klarer seg også i to-tre dager uten oss, dersom vi skal reise bort, forklarer mamma Rita Knutsen Ims.

Haleproblemet

– Vi fant ut at rotter var et slags minste felles multiplum når familien skulle ha dyr, sier pappa Steinar Ims. – Hund og katt var uaktuelt fordi jeg er allergisk. Fugler bare flyr rundt og fisk får du ikke kost med. – Men rotter har hale? – Ja. Det med halen var litt rart i begynnelsen. Nå har vi vent oss til den også, påstår Steinar. – Vi synes faktisk den er fin, legger Alva til, og lillebror Nore (8) utdyper hvorfor: – Hvis du tar på den motsatt vei, kjenner du at det er sånne flak. Nore er likevel med på at halen ikke er helt uproblematisk: – Man kan tenke seg at den er litt ekkel hvis den er under senga når man skal sove og det er mørkt. – Men er rottene under senga di om kvelden? – Nei, for da er de i buret sitt. Men om morgenen pleier Alva å vekke meg med å putte rottene oppi senga mi. Da lager de ganger innimellom kosedyrene mine, og synes det er gøy å gjemme seg. Steinar tror at rottene kanskje erter menneskene bevisst, ved å gjemme seg og kikke fram igjen. – Rotter er jo kjent for å ha en metakognitiv evne, de kan altså se seg selv utenfra og i relasjon til flokken. Det er interessant å ha så sosiale dyr i huset.

Kjennskap

Hetty og Letty tripper tillitsfullt rundt på skuldrene til menneskene sine. De delikate, rosa føttene ligner bittesmå hender. Øynene er runde og svarte, og Rita forteller at de har en vakker blå ytterkant som man oppdager ved nærmere ettersyn. Hun opplever at de begynner å få et tettere forhold nå, menneskene og dyrene. – Vi merker at de heller vil være hos oss enn hos gjestene våre. Det liker vi, smiler hun. – Nå har de bodd her i fire uker og fire dager. De kjenner oss igjen på lukten, følger Alva opp, men innrømmer at gjenkjennelsen ikke er helt gjensidig. – Vi pleier å kikke på magene deres for å se hvem som er Hetty og hvem som er Letty.

Oppdrett

Hetty og Letty er levert av Ki Andreassen, som har vært rotteoppdretter i snart ti år. Hun driver seriøst med stamtavle for hvert enkelt dyr, statistikk over vektøkning og livslengde, og faglig oppfølging av rottekjøperne. – Nå har jeg ni voksne rotter hjemme, og et kull på fire unger. Vanligvis aler jeg opp mellom ett og fire kull i året. Det er aldri noe problem å finne kjøpere, forteller oppdretteren, som tar 200 kroner per rotte, med rabatt dersom man kjøper flere. Og det bør man visstnok gjøre, for ensomme rotter blir så deprimerte at de kan dø av det. Minst to er ekspertrådet, og gjerne tre i tilfelle den ene skulle falle raskt fra. – Vi skulle egentlig ha en til, som skulle hete Netty. Men etter nærmere ettertanke synes vi det holder med to, sier Rita. Det kan virke som Hetty, eller var det Letty, gjerne vil bekrefte at to kan være mer enn nok. Med et kjapt bitt parterer Hetty, eller Letty, halskjedet til Rita. Grønne perler spretter rundt på stuegulvet. Steinar styrter til med feiebrettet, mens Alva og Nore jakter på rottene som må inn i buret før de får en perle i halsen. Rita oppsummerer: – Det er et rotterace. Men det er veldig koselig.