– Hvis det rører på seg, har vi en tendens til å anse det som mat, bekrefter Zheng Yue. Inntil ganske nylig var dette mulig å se i all tydelighet på det blodige Qingping-markedet i sentrum. Her kunne alle tenkelige dyresorter stå på utstilling – som regel i levende form, fordi kantoneserne krever at maten skal være så fersk som mulig. Da jeg besøkte Guangzhou for første gang i 1996, ble jeg overveldet av Qingping. I tillegg til griser, sauer, geiter og kyllinger var markedet fullt av rotter, apekatter, slanger, påfugler og andre eksotiske dyrearter. Hunder og katter sto også plassert i bur, klare til salg og slakt. – Til slutt ble det for uhygienisk for myndighetene, som stengte denne delen av markedet, forteller Zheng.

Best i verden

– Men husk at kantonesisk mat er den beste i verden, konstaterer Zheng, mens han slafser i seg en stor bit blekksprut i soyasaus. Den unge kommunikasjonsarbeideren har reist mye rundt i Kina, og skjønner ikke hvordan de overlever lenger nord. – I resten av landet blander de inn alt for mye krydder, salt og eddik i maten, mener han. – Her lar vi råvarene tale for seg selv.

Kinarestauranten

Den globale utbredelsen er ekstra åpenbar i matveien. De aller fleste kinarestauranter i verden serverer mat etter kantonesiske tradisjoner. Vesten fikk en første smak på 1800-tallet, da området i en periode var det eneste i Kina som fikk drive handel med utlendinger. Dessuten har utflyttingen vært større enn noe annet sted i Kina: Gjennom århundrer fartet kantonesere nedover Sørøst-Asia, og i nyere tid har de også beveget seg til våre kanter av kloden.

Medisinmarkedet

I dag må man et godt stykke utenfor byen for å finne de levende middagsmåltidene, men Qingping tilbyr fortsatt mange eksotiske opplevelser. Medisinmarkedet er stedet å gå. – Hva med et skilpaddeskall? Jeg har dem i alle størrelser, sier fru Yang – og gir meg et lite skall som en vareprøve. – Ta det med hjem og lag suppe på det. Det hjelper mot giftstoffer i kroppen, og du vil føle deg mye bedre, hevder hun. Dette markedet, i likhet med resten av Guangzhou, dirrer av aktivitet. Rett utenfor ligger det moderne shoppingområdet og gågaten Shangxia Jiu, der unge kantonesere med penger i lommen sprader i mylderet og viser hvor bevisste de er på de siste motetrendene.

Made in China

Dagens kantonesere ser ut, og oppfører seg, langt mer vestlig enn folk i de fleste andre delene av Kina. Det skyldes ikke bare at byen ligger like nord for Hongkong, området er også selve kjernen i fabrikk-Kina. Stolen du sitter på, buksa du går i, klokka du har rundt armleddet akkurat nå – sjansene er store for at de er laget i området rundt Guangzhou.

Opium

– Kom nærmere, kom nærmere! Utlendinger er alltid velkomne hit til Guangzhou, forsikrer den gamle gubben. Hvor gammel Yu Xi er, vet han ikke. Men han har i alle fall passert de 70, sier han. Og dét på tross av at han røyker som en skorstein. – Dette er den eneste måten å røyke skikkelig på, forklarer Yu Xi, mens han trekker frem en diger, didjeridu-liknende pipe av bambus. I gamle dager var det gjerne opium i slike piper. Guangzhou – eller Canton, som byen ble kalt i tidligere tider – var selve hovedsenteret for all handel i Kina på 1800-tallet, og narkotikaen flommet inn i landet fra britiske handelsmenn som ikke hadde lyktes i å finne noe annet som kineserne kunne være interessert i.

Kontrast

Kontrasten er stor, om man går motsatt vei fra Qingping. Da kommer man til den lille Shamian-øya som var det eneste stedet utlendinger fikk lov til å oppholde seg da de på 1800-tallet solgte sin opium til Kina i bytte mot sølv, porselen og silke. I dag er øya et deilig sted å tilbringe noen timer mens man betrakter de gamle kolonibygningene. Få, om noen, steder i Kina finnes det et tilsvarende område som ikke er blitt revet og erstattet av moderne høyhus. Øya er også et populært sted for dem som ønsker seg en dukkert i Perleelven. – Den er da ikke så forurenset, sier Xi, en middelaldrende mann som hevder at han tar et daglig bad i det brune vannet. – Elva er i det minste mye renere enn før, tilføyer han. Og skulle mannen ombestemme seg, ligger jo medisinmarkedet rett borti gata.