– Det er tydelig at tinkerhestene vekker oppsikt. Folk som ser oss på tur, lurer på hva slags hesterase dette kan være, smiler Wanja Alfer, mens hun pakker opp en rundballe med gress til flokken sin. Flekkete hopper, yndige føll og en staut hingst kikker fram mellom trærne. Nå samler de seg rundt maten, og der blir de resten av formiddagen. Eting er den udiskutable favorittsysselen blant disse rolige dyrene. Det sies at selv hingstene er så fredsommelige at de iblant velger å spise når oppdretterne har satt inn hopper til bedekning. – Matvrak, ler Alfer, men bedyrer at det behagelige lynnet er den viktigste grunnen til at valgte seg akkurat denne rasen. Hun fikk sin første tinker for fem år siden, og i dag er hun en aktiv oppdretter med 14 hester i flokken sin. Som leder i Norsk Tinker Forening vil hun dessuten gjerne spre det glade budskap om denne vakre, men ennå relativt ukjente hesterasen.
Barnevennlig
– Mange raser har rolige hopper, men det spesielle med tinkerne er at selv hingstene kan har håndteres av barn. Slik har sigøynerne fått dem etter århundrer med kyndig avl. De ville ha hester som kunne trekke vogn om dagen, og være barnas lekekamerat om kvelden, sier oppdretteren. Hun er fascinert av den dulgte forhistorien til hestene. – Selv den dag i dag nekter de store, bofaste sigøyneroppdretterne i Storbritannia å føre hestene sine inn i stambok. Men vi i foreningen arbeider for å få registrert tinkerne i Norge, og har nå kommet opp i rundt 300 stykker, forteller Alfer, som antar at en del norske sigøynere også hadde typiske tinkerhester i sin tid. – Men som kjent slaktet myndighetene de norske sigøynernes hester på 1950-tallet, så etter dette fantes det ingen tinkere i Norge før importen startet midt på 1990-tallet.
Høy verdi
Tinkerne kommer i størrelser fra S til XL, det vil si med en mankehøyde som tilsvarer alt fra liten ponni til diger trekkhest. Men uansett høyde skal tinkerens kropp alltid være kraftig og muskuløs, og "slengbukser" er rasens varemerke. Også manen og halen skal være imponerende, og hvis skinnet i tillegg er flekkete, og nesa ørlite romersk, kan enhver hestehandler gni seg i hendene. – Ja, de er dyre. Og de aller dyreste tinkerne kommer rett fra sigøyneroppdrettene i England og Irland. Der er én million kroner ikke en sjelden pris. Her i Norge ligger prisen på en avlshingst fra 70.000 og oppover, forteller Wanja Alfer.
Motpoler
Mens Wanja Alfer har hestene sine på utegang døgnet rundt og året rundt, driver kollegaen hennes Arild Skillinghaug helt motsatt – med staselig stall og små ryddige paddocker der utelivet foregår på dagtid. – Først bygde jeg stallen. Da hadde jeg aldri klappet en hest engang. Så gikk det et års tid med to "pensjonisthester" oppstallet, før jeg begynte å se meg omkring etter en hest til. I 2006 dro jeg til Sverige for å kjøpe én enkelt tinker, men kom hjem med sju stykker. – Da var ikke kona blid, ler Skillinghaug, som nå – to år etter oppstart – håndterer tinkerne sine som en ekte hestekar. Han har omtrent like mange i flokken som Wanja Alfer, og bruker hestene sine til selskapskjøring og andre arrangementer på gården. Alfer og Skillinghaug samarbeider om hesteholdet, men de har hver sin flokk og ikke minst hver sin hestefilosofi. – Jeg ser at hestene mine blir lykkelige av å gå ute. Alle raser har godt av det naturlige livet i flokken, og alle tåler norske vintre. De setter tjukk pels, og den åpne løsdriftstallen tyr de nesten aldri inn i, sier hun. Mens han fnyser vennskapelig av hennes skogshester som verken har nygredd man eller fast leggetid. Bare én ting er de to oppdretterne helt enige om: At tinkerhest er best.