GAMER.NO: Nok en gang er det tid for verdens ruiner å skjelve i søylene. Gravrøver Lara Croft er nemlig på tokt igjen, og hun viser som vanlig ingen respekt for uvurderlige fortidsminner. Men det er greit nok – hun må jo tross alt redde verden, og som de gamle maya-indianerne brukte å si: Du kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg. Les også: Ny Lara-modell klar

Den første timen av Tomb Raider: Underworld er, uheldigvis, også den tammeste. Takket være svake instruksjoner og forvirrende layout kan øvingsdelen være frustrerende, i alle fall hvis du har glemt (eller ikke har erfaring med) hvordan du skal kontrollere Lara. Les også vår anmeldelsen av Tomb Raider: Anniversary

Når du er ferdig med denne hopper du til Middelhavet, hvor du får utforske et skjult tempel på havbunnen. Disse omgivelsene er trange og klaustrofobiske, og gir spillet en litt for lineær følelse samtidig som de ofte skaper trøbbel for kameraet. Og deretter får du en sekvens preget av skyting – noe som aldri har vært Tomb Raiders sterkeste kort. Men tro meg: Det blir bedre. Veldig mye bedre. Når Lara endelig legger middelhavet bak seg, tar det ikke lang tid før du begynner å huske hvorfor Lara Croft er det ikonet hun har blitt, og hvorfor Tomb Raider-serien fortsatt er like populær som den var i 1996. Les også vår anmeldelsen av Tomb Raider: Legend

Tomb Raider: Underworld har faktisk noen av seriens aller beste omgivelser. Her får vi store og relativt åpne miljøer hvor du gradvis arbeider deg gjennom serier med mystiske maskinerier og plattformutfordringer, som igjen er individuelle deler av en større helhet.

Med noen unntak er blandingen av gåter og plattformhopping nesten alltid perfekt. Dette er i bunn og grunn et actionspill, men her kommer du ingen vei uten tenke. Stort sett skjønner du raskt hvor du må gå, eller hva du må oppnå, men det å faktisk gjøre det du skal er aldri rett-frem.

Tomb Raider: Underworld begynner litt klaustrofobisk og tamt, men det tar seg kraftig opp etter hvert som omgivelsene blir større og åpnere (selv om både kameraet og kontrollene kan være en kilde til irritasjon flere ganger i løpet av spillet). Dette er egentlig ikke et spill som tar serien fremover i noen nevneverdig grad, men det fokuserer i stedet på ting Tomb Raider-spillene alltid har vært dyktig på, og det lykkes generelt veldig godt med det.

Man kan nok anklage spillet for mangel på fantasi, men det mener jeg blir litt feilslått. Nyt heller spillet for hva det er – et fabelaktig actioneventyr spekket av mystiske ruiner, eldgamle (men overraskende velfungerende) maskinerier og kunstnerisk akrobatikk. Les hele anmeldelsen av Tomb Raider: Underworld på Gamer.no