Gripende konsert i Stangvik kirke

Dordi Skuggevik forteller om en stor aften i Stangvik kirke.

Magnhild Brøske & Sylvie Vucic. 

Kultur

Vi blir så glade når noen av våre unge musikere og kunstnere kommer hjemom og lar oss få oppleve de de har hentet i fjerne byer og fjerne land, og når de tar med seg folk de samarbeider med på nye steder. Som opptatt av å lage hull i språkbarrieren mellom Frankrike og Norge, blir jeg ekstra begeistret når Magnhild Frydenlund Brøske kommer hjem fra Franklandet og har med seg musikk-kolleger. Denne gangen trodde vi sangerinnen var russisk, men hun var altså fra Kroatia ved det milde Middelhav: Sopranen Sylvie Sephar Vucic. De har jobbet sammen av og på i 2-3 år. Det forklarer det svært godt koordinerte samspillet mellom sanger og akkompagnatør.

Med snø og vind og grisne veier var det forbausende mange som satt i kirkebenkene mens alle lys var tent på alteret og kirkeklokkene ringte. – Programmet handlet om livet, døden og kjærligheten – i den formen som kalles Lieder, Romanser – kort sagt: sanger om livets tilskikkelser presentert som en slags mikro-operaer i svært konsentrert miniatyrform. Det krever en veldig presisjon og et sterkt nærvær av sanger og akkompagnatør når så mye skal uttrykkes så kortfattet. Klangfarge og dynamikk uttrykker like mye som teksten i denne sjangeren, og sjelden har jeg sett et så grepet og så andektig publikum. Og det var et kultivert publikum som ikke hakket opp konserten med klapping etter hver sang – de leverte en diskret applaus etter hver avdeling, uten at de opptredende heftet oss vekk med å ta applaus hele tiden.

Det optimale ved denne konserten ble redusert av at flygelet var plassert mellom sangeren og publikum. Selv om pianisten tilpasset akkompagnementet volum-messig, kom ikke sangeren helt igjennom flygelet. Da hun tok ekstranummeret, stod hun mellom flygelet og publikum, og da fikk vi tak i stemmen hennes og fikk oppleve hvordan det kunne ha vært, om hun hadde stått der hele tiden. Hun ble for fjern for oss når hun stod oppe i kordøren, bak flygelet. Fra der hun stod, kunne vi heller ikke høre så godt når hun leverte noen verbale mellomlegg, for hun snakket engelsk, som mange av generasjonen i publikum ikke er så vant med, og talestemmen var ikke kraftig nok. Forøvrig er jeg ingen tilhenger hverken av verbal introduksjon eller verbale mellomlegg på en konsert, når vi har fått utdelt program. Rett på! Itjnå snakk! Snakkingen kan en vente med til takken etterpå. 

Vi er heldige som har et så stort rom bygd i tre – slik som kirkeskipet i Stangvik kirke. Det tar like godt store ensembler som skjør og sensibel kammermusikk. Med den renskårne, klare klangen i «St.Nicholas-flygelet» i Stangvik, en pianist som er spesialutdannet innen akkompagnement i perfeksjonens høyborg - Frankrike og denne kultiverte og uttrykksfulle sopranstemmen, var dette en svir av en konsert. Delikat og gripende. Takk!

Takk også til Magnhilds foreldre som fylte «fjøset» sitt til siste plass etter konserten, der duoen fra Paris gav til beste enda noen perler for oss, og vi fikk synge litt allsang og forsyne oss av sopransolistens nybakte Middelhavsbakverk med oliven og nøtter i – «saltkake» som hun sa. Kort sagt: Det var en stor aften! Takk!

Glærum,1.mars – 2019.
Dordi Skuggevik