Det sa Bill Nighys rollefigur i "Love Actually" og stjal hele showet. Han overbeviste som popstjerne med rustskader i "Still Crazy". Han perfeksjonerte cirka samme rolle i "Love Actually", for så å spille piratradiokaptein i vårens "The Boat That Rocked". Men nå er det slutt på musikkmoroa for Bill Nighy. Etter å ha varmet opp med nok en makaber runde "Underworld" (på DVD 5. august), inntar han lerretet som stormannsgal businessbølle i 3D-fenomenet "G-Force" (på kino 28. august).
Lyssky
For å ta den første filmen først: Bleke, magre Nighy framstår som en troverdig Viktor når han åpner luksussuiten sin i New York. For sikkerhets skyld insisterer han på å ha gardinene trukket for under intervjuet. – Hvis du hadde fortalt meg at jeg en dag skulle bli involvert i min egen vampyr-franchise, ville jeg blitt veldig glad, bekrefter han. – Jeg digger vampyrer. Det kunne liksom nesten vært sant – mennesker som ernærer seg på andres blod. Selv er jeg jo praktisk talt allergisk mot sollys, og liker å gå til sengs om morgenen. Og de kler seg stilig – hvor ellers får du anledning til å iføre deg fotside kampskjørt? Nei, vampyrer er kule.
Svinaktig
Minst like nifs er Nighy i "G-gjengen", som den blir hetende her til lands. Forskjellen er at dette er Disney-komedien der et team spesialtrente marsvin (!) griper inn idet vår mann truer med å ta over verden. Nighy er vilt begeistret for et prosjekt som også skilter med Oscar-vante krefter som Nicolas Cage og Penélope Cruz. – Alt ved det er tiltrekkende, hevder han. – Det er en Jerry Bruckheimer-film. Manuset var dynamitt. Det representerer en sjangers fødsel. Det er nemlig, så vidt jeg vet, kun én marsvinfilm der ute så langt. Den er artig der den skal være artig. Den er gripende der den skal være gripende. Den er satt sammen som en klokke – alt fungerer.
Stiv snipp
– Er du blitt fullstendig Hollywood nå? – Jeg vet vel ikke helt hva det betyr, men føler det ikke sånn. Jeg går aldri på festene. Jeg foretrekker hotellrommet og roomservice. Jeg leser en bok mens jeg lytter til The Rolling Stones og Bob Dylan – eller Marvin Gaye, hvis jeg en sjelden gang har besøk. Jeg setter meg i en bil, drar til studioet og gjør jobben min. Så reiser jeg hjem. – Har du ingen dyre vaner? – Jo, jeg har folk til å vaske skjortene mine. De er konstant til rens. En annen ting jeg er svak for, er de svarte drosjene i London. Hvis jeg ser en med lyset på, går armen min automatisk i været. Jeg kan simpelthen ikke motstå dem.
Scenesterk
– Hvordan definerer du godt skuespill? – Vel, jeg antar at godt skuespill er når det virker som om du ikke spiller i det hele tatt – når du snakker som om noe akkurat er gått opp for deg, og du aldri har ytret ordene før. – Har du fortsatt sceneambisjoner? – Ja, jeg har alltid sceneambisjoner. Jeg er imidlertid blitt bortskjemt med teater i den forstand at jeg ofte har medvirket i ferske stykker. – Dessuten er det skremmende som f. Hver gang jeg har en premiere, står jeg bak sceneteppet og lover meg selv at det blir den siste. "Hvorfor sitter jeg ikke på et filmsett, hvor noen spør om jeg vil ha en cappuccino mens vi venter på et to minutters opptak? – Hvorfor skal jeg i stedet bruke to og en halv time på å oppnå 2.000 forskjellige ting foran et publikum som attpåtil rommer kritikere?" Det er en oppskrift for undergang – virkelig traumatisk.
Toppform
– Vil du si du befinner deg på karrieretoppen i ditt 60. år? – Jeg vet ikke det. Jeg vet at ting er ok fordi jeg får oppdrag. Kanskje toppen ennå er et stykke unna?