– Jeg spilte Brand. Og vi hadde bygget iskirken, den famøse iskirken. Jeg klatret oppå en masse kropper. Det var ikke særlig stabilt. Bill Pullman sitter på stamkafeen, i skyggen av Hollywood-skiltet. Han har småpratet med serveringsdamene og hilst karslig på et par bransjekompiser. Han har bestilt eggerøre, kaffe og appelsinjuice. Og han har skrudd tiden tilbake til collegedagene, da han figurerte sentralt og skjebnesvangert i en Ibsen-produksjon. – Jeg spilte som bare det – altfor mye, kanskje, sier han etterpåsmart. – Det endte med at jeg mistet fotfestet og falt tre meter. Så falt jeg i koma, sier Pullmann som i Norge kanskje er mest kjent fra blockbustere som "Independence Day" og "While you where sleeping".

Vinbonde

Det kan virke ironisk at en av hovedrolleinnehaverne i "Vin i vrangstrupen" (norgespremiere 3. april) mistet luktesansen som student. Siden har Pullman (55) hatt begrenset glede av edle dråper, vedgår han. Motivasjonen for å medvirke i Randall Millers 70-tallskomedie var en annen. – For meg er det en historie om jordbruk, forteller Pullman – som tolker druebonden som havner under press idet europeiske feinschmeckere inntar Napa Valley. – Og det er den samme historien som i Norge – ja, overalt – om etterfølgelse. De unge vil ta over, og de gamle vil ikke gi slipp ennå. Dermed blir det kamp.

Subkultur

Amerikanske kritikere nikker til "Sideways", alko-indiefavoritten fra 2004. Pullman sier seg mellomfornøyd med det. – Vin er en subkultur, så begge filmene har et nisjepublikum. Men begge må "crosse over" for å tiltrekke andre. Slikt sett fungerer de ulikt. Jeg tror de ville gjort seg som deler av et større verk. Noen snakker om å pakke dem sammen og selge dem i vinsjapper. Da Pullman først flyttet til New York City, spedde han på skuespillerdrømmen i nettopp en vinsjappe. Dette var etter ulykken. – Jeg måtte bløffe meg fram. Men det spilte jo ingen rolle om jeg smakte forskjell eller ikke, siden jeg solgte varene jeg fikk beskjed om å selge. Det fikset jeg, fordi jeg liksom hadde lært replikkene.

Ute til Lynch

Pullmans talent skaffet ham snart roller i filmer som "Ruthless People" (1986) og "Spaceballs" (1987). På 90-tallet ventet både blockbustere og samarbeid med kvalitetsregissørene John Dahl, Wim Wenders og David Lynch. Særlig sistnevntes "Lost Highway" (1997) ble karrieredefinerende. – I dag er mange mer opptatt av andre filmer han har laget – "Mulholland Drive" og noen av de tidlige. Men jeg visste, selv om den heller ikke møtte den interessen vi forventet da den kom, at "Lost Highway" ikke ville forsvinne. Angivelig fortjener Lynch ryktet som noe aparte. – Han snakker ikke egentlig psykologisk. Instruksjonen hans handler mer om å forholde seg til konkrete gjenstander og det som er rundt deg. Til meg kunne han si: "Du strekker deg etter glasset med appelsinjuice. Den er virkelig oransje. Den er så oransje at du må prøve den." Pullman demonstrerer med sitt eget halvtømte glass. – For meg er det fascinerende. Det dreier seg ikke nødvendigvis om å gjøre noe. Det handler om hva du tenker.

Sex og teaterliv

En annen regissør han roser raust, er Stein Winge, som i sin tid instruerte Pullman ved Los Angeles Theatre Center. – Han ble utrolig innflytelsesrik for en haug av skuespillere. Du kjenner Kim Cattrall? Hun er med i "Frustrerte fruer" – nei – "Sex og singelliv". Hun snakker iallfall stadig om Stein. Winge får også litt av æren for at Pullman hentet hjem masse priser med Broadway-oppsetningen "The Goat" i 2002. – Her ute er det noen gærninger som havner rett på TV etter noen få dramatimer. Men det var i teatret jeg startet, så det er og blir kjernen i det jeg driver med. Jeg har fortsatt ting å utrette der, røper han.

Forsvinningsnummer

En ny Ibsen-runde er ikke utelukket. For selv om d'herrer kom skjevt ut, virker Pullman like begeistret for norsk diktning som for riket som sådan. – Min kones mor har norske aner. De har alltid hatt lyst til å ta toget fra Oslo til Bergen og gjøre en sånn tur, melder han lokalkjent. – Og jeg har lenge følt at jeg skal dra til de fjordene, at jeg igjen skal se en iskirke som ingen andre ser, prøve å klatre den og så – hvem vet – forsvinne. Pullman soper opp eggrester med en brødskorpe. – Det er nesten mytisk.