Nicole Kidman og Hugh Jackman - begge "aussies" - spiller mot hverandre i "Australia". Ifølge regissør Baz Luhrmann er de to skuespillerne høyst ulike faglig, men utfylte hverandre på en perfekt måte i filmen. – Nicole er som elektrisitet, som ild – ekstraordinær. Hun er ikke "the girl next door". Hugh er den raffinerte skuespilleren. Han får det nesten til å se for lett ut noen ganger. – Fysisk er de perfekte sammen, noe som er uvanlig for Nicole. Hun finner sjelden en motspiller som gjør at lyset og elektrisiteten hennes ikke brenner ut. Når du ser andre filmer, er det veldig tydelig om hun har en kollega som matcher henne eller ikke. Oscar-vert Jackman – nylig utropt som "sexiest man alive" – matcher angivelig de fleste. – Hugh er veldig til stede, veldig sentrert. Samtidig er han en fenomenal fysisk skuespiller, trolig den beste jeg har jobbet med. Sleng ut et tau, og han får fatt i den andre enden.
Klassikerarv
Mark Anthony "Baz" Luhrmann sitter i et London-hotellrom og nynner temaet fra "Tatt av vinden". Alle som husker hans "Red Carpet"-trilogi, vet han har klassikerarven present. Minst like tydelig er det i påkostede, maksimalistiske og DVD-klare "Australia". Allerede et halvår før premieren var "Australia" en suksess, skal vi tro Luhrmann (46). – Disse fortellingene har alltid den samme strukturen, sier Luhrmann snart. – Hovedpersonene drar til et sted langt av gårde. Her knytter de interessante relasjoner, møter underlige skikkelser, og blir involvert i et kappløp for å løse et eller annet problem. – Til slutt oppdager de at "hjemme" er en psykologisk tilstand inni seg. Det er historien i "Trollmannen fra Oz". Det er også historien i "Lawrence of Arabia" og, for den saks skyld, "Mitt Afrika".
Stjal barn
Og det er altså historien i "Australia", hvor Lady Ashley (Nicole Kidman) og The Drover (Hugh Jackman) tar på seg å drive tidenes kvegflokk gjennom ødemarken. Skjønt, sammenvevd med eventyret, romantikken og andre standardingredienser finnes politisk sprengstoff. – Jeg ville kombinere noe veldig alvorlig med svær, feit underholdning, forklarer Luhrmann, som startet med årelang research i urbefolkningsområdene. Dypest sett tar han nemlig et oppgjør med behandlingen av "The Stolen Generation", aboriginerbarn som ble fjernet med makt mellom 1869 og 1969. – Jeg har sagt dette mye i Statene, fordi det slo meg som en god illustrasjon: En tiårig Barack Obama ville bli tatt fra familien sin selv tidlig på 70-tallet. Han ville sannsynligvis bli fortalt at hans nærmeste var døde. Så ville han bli plassert i konsentrasjonsleir og opplært til å bli så europeisk som mulig, under nytt navn.
Sa unnskyld
Desto mer oppsikt vakte det da regjeringen beklaget offentlig vinteren 2008. Det er ikke fritt for at Luhrmann tok det til inntekt for sitt prosjekt. – Dette har vært et bittert kapittel for oss, et ømtålig emne som mange har villet feie under teppet: "Vi var ikke der, det var ikke vår feil, bla-bla-bla." Hvor majestetisk var det ikke da – mens vi var i innspurten med filmen – at statsministeren stanset landet og sa unnskyld. Å få være med på det var helt uovertruffent. Hendelsen har universell appell, skal vi tro Luhrmann. – Kraften bak "det skjedde, vi er lei for det" tilfører energi. Det blir som et moralsk kompass. Hvis det er noe verden skjønner i dag, er det at fraværet av et slikt har brakt oss i økonomisk misère.
Tre store?
"Strictly Ballroom" (1992), "Romeo+Julie" (1996) og "Moulin Rouge!" (2001) blir ofte satt i sammenheng. Stemmer det at oppfølgingen vil komme i form av tre "episke" verk? – Å, jeg skulle ønske jeg aldri hadde sagt det der. Luhrmann stenger "Down Under"-fossen og snakker sakte og forståelig et øyeblikk. – Jo da, jeg planlegger andre store ting. Men jeg tenker det neste blir noe kjapt og derfor utfordrende for meg. Folk har forskjellige utfordringer, vet du. Selv om jeg ikke vil kalle de digre greiene lette, kan jeg en del om dem.