Han er skilt fire ganger, tatovert til tennene og ikke så rent lite barsk på kinolerretet. Så også i thrillerdramaet "Eagle Eye" (norgespremiere 24. oktober), hvor Thornton spiller politiagent med spisskompetanse innen den amerikanske nasjonalsporten terroristjakt. Men når du får ham i tale, med saktmodig sørstatsbaryton, er Billy Bob vennlig- og høfligheten selv. Helt til intervjuet penser inn på regijobben "All The Pretty Horses" fra 2000. – Hollywood er no' dritt! bjeffer Thornton, som måtte knappe ned hjertebarnet med 35 minutter etter påtrykk fra pengesekkene i åsen.
Betaler leia
William Robert Thornton ble født i Hot Springs, Arkansas, i 1955. Etter fylte 30 satset han på California og Los Angeles, først som rockestjerne in spe. Den veien skulle det ikke gå. – Jeg havnet i en teatergruppe. Det første som skjedde for meg, var skuespilleroppdrag. Jeg måtte gå for det som betalte husleia, sier Thornton og ler hest. Et drøyt tiår senere skulle han nemlig ha penger nok. Ifølge magasinet Forbes raket han inn 20 millioner dollar bare i fjor, mye takket være komihiten "Mr Woodcock". Gjennombruddet fulgte i kjølvannet av uavhengige "Sling Blade" (1996), der Thornton tar kverken på countrykompisen Dwight Yoakam med ljå. – Jeg hadde kjent Dwight et par år, og skrev rollen for ham. På et eller annet tidspunkt håper vi å dra i gang et musikalsk prosjekt sammen. Vi ser for oss noe som kan bli både film og plate, forteller vår mann, uten å kunne spesifisere det nærmere.
Sjalusi
Albumdebuten kom med "Pirate Radio" i 2001, året før han og kona Angelina Jolie så famøst sa farvel. I sommer slapp han "The Boxmasters" med bandet ved samme navn. Skiva består i et sett originalmelodier og et sett coverlåter – hyllester til gamle helter som Mel Tillis og Mott the Hoople. Thornton føler ikke at han møter fordommer som skådisartist. – Det gjelder kun i pressen. Publikum gir blaffen. Og musikere støtter meg, fordi de vet at jeg ikke kommer til å forsvinne. I begynnelsen var det mer et problem. Ikke så mye nå lenger, hevder han. – Om det gjelder et manuskript eller en melodi, er det samme hjernen som er i sving. Så jeg ser ikke den helt store forskjellen. Det er ikke som om jeg drar på sykehus og får utført lobotomi mellom aktivitetene. Hvis en maler slår til med en skulptur, er det ingen som bryr seg. Det blir akseptert. I mitt tilfelle tror jeg det har handlet mye om sjalusi.
Uheldig klipp
Apropos kunne man mistenke Thornton for å ha et horn i siden til Coen-brødrene etter Oscar-suksessen med Cormac McCarthy-adapsjonen "No Country For Old Men". – Ikke i det hele tatt. De gutta er vennene mine. Vi har tross alt gjort flere filmer sammen, kontrer han, og henviser til "The Man Who Wasn't There" og "Intolerable Cruelty". Ved årtusenskiftet tok Thornton fatt på den vel så berømte McCarthy-romanen "All The Pretty Horses", med Matt Damon og Penélope Cruz som blikkfang. Opplevelsen smerter altså fortsatt. – En forskjell var at Coen-brødrene fikk lov til å klippe filmen sin selv, påpeker Billy Bob. – Hvorfor fikk ikke du? – Fordi Hollywood er "full of shit"!