På 80- og 90-tallet vasset han i priser og utmerkelser. Så ble det stillere rundt John Malkovich. Han var minst like aktiv på kinolerretet som før. Men "Knockaround Guys" (2001) og "Johnny English" (2003) genererte ikke den samme goodwillen som for eksempel "Farlige forbindelser" (1988) og "Om mus og menn" (1992). Spol fram til senhøsten 2008, og formkurven peker til værs igjen. Tilsynelatende har Coen-brødrene med "Burn After Reading" gjort for Malkovich det Tarantino gjorde for Travolta med "Pulp Fiction". Nå er det opp til vår mann å trygge posisjonen med J.M. Coetzee-adaptasjonen "Vanære" (norgespremiere 26. desember) og Clint Eastwood-dramaet "Changeling" (30. januar). – Hans siste filmer, og de han har på plakaten framover, tyder på at han opplever et comeback, sier Tommy Wirkola, "Kill Buljo"-regissøren og Malkovich-kjenneren som lanserer grøsseren "Død snø" på nyåret. – Det har aldri hersket tvil om at han er en god skuespiller. Personlig tror jeg ikke han er blitt nominert til Oscar for siste gang.
Ujevnt
Ujevnt er bare fornavnet i Malkovichs CV. Som CNN meldte på bakgrunn av poker-røverhistorien "Rounders" (1998): Han er "en av de karene som kan slå lufta ut av deg med sin komplekse innsats i den ene produksjonen, for så å påkalle hoderysting med sine dustete krumspring i den neste". Wirkola har forsvaret klart: – Det at mange av filmene han har laget i voksen alder, er av variabel kvalitet, er forståelig. Som skuespiller vil du prøve flest mulig nye ting. Da er det naturlig at det skjer i den fasen av karrieren der du egentlig kan gjøre hva du vil. Du kan rett og slett ta større sjanser, sier Wirkola. – Det virker som de fleste store stjernene har en slik periode – se på Pacino og De Niro. I et intervju med britiske Independent går Malkovich langt i å bekrefte tesen: – Jeg bryr meg katten, sier han. – Hvis folk hater filmene – synd. Hvis de liker dem, er jeg fornøyd. Grunnregelen er at du gjør noe fordi du tror det kan bli bra. Noe fungerer, annet ikke.
Favoritter
Det hører med at eksperimentelle "Being John Malkovich" (1999) mobiliserte tilhengere i yngre generasjoner, slik det hører med at "Ripley's Game" (2002) ga mang en kritiker fot. Wirkola vil like fullt tilbake i tid for å finne sine Malkovich-favoritter. – "Empire of the Sun" fra 1987 må med, fordi jeg så den først som veldig ung, og fordi jeg har en svakhet for Spielberg. Både Malkovich og Christian Bale stråler her, hevder han, og følger opp med "In the Line of Fire" (1993). – Det er rett og slett en veldig god gammeldags spenningsfilm. Og ja, det er alltid gøy når kapasiteter som Malkovich får lov til å kose seg i rollen som psykopat. Wirkola er også fristet til å ta med kalkunkandidaten "Con Air" (1997). – Selv om det er en flåsete, "over-the-top" actionpakke, med USA-patriotismen smurt så tjukt på at du nesten blir kvalm, er det moro hver gang Malkovich figurerer.
Scenesterk
Når Malkovich har et avslappet forhold til filmografien sin, skyldes det muligens at han anser scenen som sin første og største kjærlighet. I likhet med Hollywood-kollega Gary "C.S.I." Sinise var han sentral ved Chicagos Steppenwolf Theater på 70-tallet. – Teatret er som et maleri. Det involverer mer håndverk. Det har mer dybde, mer tekstur, og det endrer seg hver kveld fordi det er en levende organisme. Respekten min for det er desto større, sier han. Tilnærmingen hans som filmtitter kompletterer bildet. Ifølge eget utsagn har han like stor glede av Ben Stillers hysteriske "Tropic Thunder" som alvorstynget stoff à la tyske "De andres liv" (2005). – Den ene har som mål å få oss til å le, mens den andre har som mål å si oss noe om hvordan vi lever, konstaterer Malkovich. – Hvis de lykkes med det, er det nok for meg.