Selv om de står øverst på plakaten, må Edward Norton og Colin Farrell nøye seg med biroller i DVD-klare "Pride and Glory" (slipp 10. juni). Den virkelige stjerna er New York City. - Det finnes en energi du ikke kan jukse til her. Den gjør mye av jobben for deg, vedgår Norton overfor Daily News. - Miljøet, teksturen, lydene og luktene siver inn gjennom kameralinsa, bekrefter kompisen Farrell. - Det er umulig å gjenskape det noe annet sted. Det har gått for lenge - det har rent så mye blod i gatene for å komme dit vi er i dag.
Styggvakkert
Det samme blodet er blitt foreviget i en jevn puls av "cop flicks" fra asfaltjungelen. Sjangerhistorisk løper det en linje fra noir-periodens "The Naked City" og "Detective Story", via 70-tallsslagerne "Across 110th Street" og "The Taking of Pelham 1-2-3", til moderne klassikere som "Bad Lieutenant" (1992) og "Inside Man" (2006). Som USA-korrespondent for VG befinner Anders Giæver seg tett på kulissene. - Hollywood er tiltrukket av New York av samme grunn som resten av verden er tiltrukket av New York: Avstanden mellom det rikeste og det fattigste, det tryggeste og det farligste, det vakreste og det styggeste kan bare være et par kvartaler, sier han. - I hvert fall kunne det det, inntil eks-borgermester Rudy Giuliani ryddet opp og gjorde Manhattan til et gigantisk kjøpesenter. Det har gjort byen mye bedre å bo i. Men det har gjort politifilmene herfra mindre spennende.
Krigssone
Altså må Giæver tilbake i tid for å plukke sin "Topp 5" i NYPD-kategorien. Øverst setter han "Fort Apache, the Bronx" (1981), med en middelaldrende og barsk Paul Newman. - Den ble filmet på "location" i The Bronx da bydelen ennå nærmest var en krigssone, og likevel laget med en humor og varme som var uvanlig for datidas kyniske tone. - Pam Griers portrett av en dødelig prostituert er et av de mest skremmende jeg har sett, sier Giæver, som mener TV-serier som "NYPD Blue" og "Brooklyn South" har lånt mye fra regissør Daniel Petrie. En annen favoritt er "The French Connection" (1971), signert William Friedkin. - Gene Hackman fikk sitt store gjennombrudd i rollen som Popeye Doyle, syntesen av alle irske purker som noensinne har tråkket New Yorks gater. Den la grunnlaget for en helt ny sjanger med "good cop"/"bad cop" i én og samme person.
Korrupsjon
Giæver vil også ha med Sidney Lumets "Serpico" (1973), der Al Pacino tar et oppgjør med suspekte snutkolleger. Dernest slår han et slag for "detektimene" "Kojak" og "McCloud". - De ga meg mine første levende bilder av New York. Jeg vil aldri glemme åpningen med Dennis Weaver som McCloud ridende oppover 5. aveny mellom skyskraperne med en gigantisk cowboyhatt på hodet - eller Telly Savalas som flintskallede Kojak, suttende på en kjærlighet på pinne. Til slutt åpner Giæver for en relativ fersking: James Mangolds "Cop Land" (1997). Robert De Niro, Sylvester Stallone og Ray Liotta figurerte sentralt her. - Den ble ganske fort glemt - men jeg likte dette stjernelaget av skuespillere som utgjorde en egen by av korrupte New York-purk bosatt i New Jersey. Stallone - av alle - spiller sheriffen som kommer og ordner opp.
Komplisert
Tvilsomme typer går igjen i NYPD-hylla. "Pride and Glory" fyller på. Blant annet får Ray (Norton) seg en nesestyver når sporene i saken han etterforsker, peker i retning av svogeren Jimmy (Farrell). Da var erfaringen en annen da kjekkasduoen gikk sine respektive researchrunder med mord- og sedelighetsavsnittet. - Jeg visste at New York-politet er blant de beste på planeten, forteller Norton. - Likevel forlot jeg dem med en større forståelse for hvor grundig disse gutta gjør en jobb som både er uhyre komplisert og dårlig betalt.