Faren er regissøren Charles Sturridge. Mora er skuespilleren Phoebe Nicholls. Det lå liksom i kortene at vår mann skulle havne foran kamera. Men Thomas Sidney Jerome Sturridge – Tom blant venner – har det tydeligvis alt annet enn travelt. – Før denne filmen gjorde jeg ikke en jobb på tre år, forteller han på hjemmebane i London. – Jeg hadde ikke lyst, og ingenting spesielt interessant kom min vei. – Jeg er ung – jeg har verken banklån eller barn. Altså er jeg ikke avhengig av å tjene mye penger. Der jeg befinner meg, ser jeg ingen grunn til å være ambisiøs.
Dannelsesreise
"Denne filmen" er DVD-aktuelle "The Boat that Rocked" (slipp 2. september), Richard Curtis' heseblesende 60-tallseventyr om piratradiovirksomhet i Nordsjøen. Sturridge har æren av å fronte et ensemble bestående av blant andre Bill Nighy og Oscar-trespannet Philip Seymour Hoffman, Kenneth Branagh og Emma Thompson. – Det var veldig skremmende, røper han. – Heldigvis var min rollefigurs reise nesten identisk med min egen. – Jeg er en gutt som skulle bo på en båt sammen med disse fantastiske skuespillerne som er heltene mine. Det er mer eller mindre Carls historie. Han er en gutt som blir sendt for å bo på en båt sammen med en bande DJ-er som er heltene hans, oppsummerer Sturridge, som fikk bruke seg selv særlig vis-à-vis Seymour "Capote" Hoffman.
Fikk ris
Guttas første møte skjedde under opptak. Og selv om Curtis måtte omredigere filmen før USA-lanseringen etter lunken mottagelse i England, er det all grunn til å tro at scenen er med videre. – Phil spiller plater. Jeg kommer inn og gir ham en kopp te. Han kvitterer med å gi meg en klem og klaske meg på rumpa. Når du ser meg smile, er det jeg selv som tenker: "Dæven, jeg fikk akkurat en dask av Philip Seymour Hoffman!". Det er ikke fritt for at Sturridge har plukket opp et par karrieretriks fra den stuttjukke amerikaneren. – Philip begynte med masse småroller. Hans første ledende rolle kom først da han var 34. Det samme gjelder Bill (Nighy) – han ble ikke "Bill" før for seks-sju år siden. – Hvis jeg skal være skuespiller, vil jeg gjøre det som dem. Jeg har vondt for å tro at disse som starter med digre franchise-filmer, vil være like interessante og holdbare i lengden.
Gammelmodig
Rock'n'roll har nødvendigvis en viktig funksjon i "The Boat that Rocked". Sturridge synes det er synd at radio-DJ-kulturen står for fall. – Det finnes ikke mange musikalske mentorer av type John Peel lenger. Før var det sånn at du stolte på dem når de sa at en skive var bra. – Nå, med nedlastingsgreia, skriver du inn tittelen på en låt og får den servert, uten å utvide horisontene dine, sukker han gammelmodig, og legger til at han er like "old school" i preferansene. – Jeg er fanatisk Van Morrison-tilhenger. Det går ikke en dag uten at jeg trenger input fra ham. Jeg hører faktisk på mye fra 60-tallet, som Nina Simone og Bill Withers.
På vent
Neste Sturridge-film blir romansen "Waiting for Forever", signert James Keach. Her spiller han mot Richard "The Visitor" Jenkins. – Han gjør bare små og interessante prosjekter, så det er kult. Han er forresten nok et eksempel på en som kom sent i gang, sier Sturridge inspirert. – Vi begynner vel å ane et mønster her.