Londons Mayfair er ikke som før. Iallfall ikke i dag, når en bande lastebilsjåfører har inntatt nabolaget for å markere sin misnøye med økte bensinavgifter. Med politiets velsignelse tøffer de demonstrativt opp Park Lane og forårsaker ille trafikkaos og verre leven. I luksushotellet Dorchester er det også en slags protest på gang. Anledningen er, passende nok, lanseringen av fartseventyret "Speed Racer", regissert av Andy og Larry Wachowski ( "The Matrix"-trilogien) og allerede utpekt til en av sommerens kinovinnerne (premiere 20. juni). Mens de unge stjernene Emile Hirsch og Christina Ricci funkler i rampelyset, tillater durkdrevne Susan Sarandon seg et hjertesukk. – Ikke ta det personlig, men hvis de fikk velge, ville 99 prosent av skuespillere vært foruten dette, hevder hun. – Det fungerer omtrent som russisk rulett. Du gjør så mange intervjuer, uten å ha noen idé om hvor positive de blir. Selv om det er fantastisk å reise, og du har lyst til å stille opp for filmen, er det en brutal prosess.
Sammenheng
Skjønt, på tomannshånd er Sarandon sympatien selv. Særlig blid blir hun når hun får rapport om at "In the Valley of Elah", sørstatsdramaet med Tommy Lee Jones, fikk fenomenal mottakelse i Norge i vår. – Virkelig? Det visste jeg ikke. Noen filmer hører du aldri hvordan det går med, sier hun, og forteller at hun liker å se prosjektene sine i sammenheng. Blockbusterne er en nødvendig forutsetning for de smale kunst- og kredfilmene, ifølge Sarandon. Det er fordi noen produksjoner håver inn, at enkelte andre i det hele tatt blir realisert. – Det er det flotte med å være skuespiller, å kunne gjøre så mye forskjellig. Motivasjonen min denne gang var å få jobbe med Wachowski-brødrene. Samtidig er det fint å kunne hjelpe til med å skaffe midler til mindre prosjekter. Ta "Romance & Cigarettes" som eksempel. Jeg var definitivt delaktig i å finansiere den, fortsetter Sarandon med et nikk til John Torturros underfundige musikal fra 2005.
Prisbelønt
Det var i 1970, mot nylig avdøde Peter Boyle i "Joe", hun fikk sin debut på lerretet. Siden har Sarandon kastet glans over et 60-tall filmer, deriblant slagere som "Heksene i Eastwick" (1987), "Thelma & Louise" (1991) og "Lorenzos olje" (1992). Oscaren fulgte med innsatsen som nonne i gubben Tim Robbins' "Dead Man Walking" i 1995. – Iblant trenger de noen som er sexy. Iblant trenger de noen som er smart. Jeg har alltid vært flink til å bryte meg selv ned i deler, har Sarandon uttalt om sine overlevelsesevner i bransjen. I likhet med Robbins er hun en av få som makter å kombinere status som "Hollywood A-lister" med hvass kritikk av samme sted. En kjepphest har vært det skrinne arbeidsmarkedet for jenter som har passert en viss alder. – Jeg synes ikke det finnes mange gode roller for menn, heller, presiserer Sarandon nå. – Det finnes flere hovedroller og mer penger – det har ikke endret seg. Når det er sagt, kan jeg ikke klage. Nødvendigvis ender du etter hvert med å ta på deg flere supportroller. Så lenge de er interessante og viktige, gjør jeg dem mer enn gjerne.
Teknokjør
Sarandon bærer både sin utringede kjole og sine 61 år med stil. Omfanget av, og kontrastene i, karrieren hennes kommer godt fram idet hun blir bedt om å sette teknomonsteret "Speed Racer" opp mot kultfenomenet "The Rocky Horror Picture Show" (1975). – Den kostet 1 million dollar og ble spilt inn på et sett uten tak. Den òg rommet et par ting som ikke var gjort på film før – men blir som et lite familieforetak sammenlignet med den enorme arbeidsmengden og originaliteten som er lagt ned her, sier hun.
Ikke vil like
Apropos roser hun "the Wachowskis" for å ha spilt opp familieverdiene i sin tilpasning av Tatsuo Yoshidas berømte animasjonsserie. Kvikt fortalt handler den om racerkjøreren som blir forsøkt kjøpt og korrumpert, for så bokstavelig talt å ta innersvingen på storkapitalen. – Jeg har snakket med folk, særlig kvinner, som regnet med de ikke ville like den. Det som gjorde at den fungerte likevel, var de menneskelige verdiene som skinner igjennom hele veien. David-mot-Goliat-aspektet, hvordan familien vinner fram mot konglomeratet, ble hele tida ivaretatt. "Hvorfor ville du gjøre en slik film?" spør noen meg. "Jeg visste ikke at det fantes en slik film," svarer jeg da.
Målestokk
Det er ingen grunn til å frykte at Sarandon skal selge ut med det første, skal vi tro henne selv. – De neste to filmene jeg er med i, er veldig lavbudsjetts, med ferske instruktører, understreker hun på vegne av John Stockwells "Middle of Nowhere" og Sean Mathias' "The Colossus". Neste år følger hun opp med thrilleren "The Lovely Bones", signert Peter "Ringenes herre" Jackson, som skulle ha nok å rutte med. Så gjenstår det å se hvilken modell som treffer publikum best – i den grad det betyr noe. Som Sarandon sier før hun skrider elegant bortover gulvteppet med en britisk promoberte på slep: – Hvordan en film slår an, er aldri noen målestokk på hvor god den er.