Kenneth Charles Branagh stiller til intervju i åpen skjorte, dongeribukser og joggesko. Altså er det ikke mye som minner om Dormandy, rollefiguren hans i britkomedien "The Boat That Rocked". Sistnevnte er en tilknappet og lettere fascistisk statsråd som setter inn alt på å rive ned 60-tallets piratradiokultur på øyene. - Richard Curtis spurte meg, og jeg hadde lyst til å jobbe med ham, forteller Branagh over en kopp te. - Jeg syntes det så morsomt ut på trykk. Jeg dro og leste sammen med de andre, og det var artig å spille den kjipe fyren i all galskapen. Ikke minst var det artig å ha en assistent kalt Twatt, og få anledning til å uttale navnet med jevne mellomrom i filmen.

Fortolkning

Det er klart man vil blidgjøre Curtis, regissøren bak "Love Actually" (2003) og manusforfatteren bak alt fra "Sorte orm" til "Bridget Jones". Branagh, som har et titall kinoverk på samvittigheten selv, mener de to er like og ulike i tilnærmingen som instruktør. - Jeg tror vi begge verdsetter ensemble-komikk, samtidig som begge har sterke romantiske tilbøyeligheter. Men i motsetning til meg er Richard en fullblods skribent. - Der er jeg en "Sunday painter", hvis du skjønner hva jeg mener. Min styrke ligger på tolkningssiden. Med min teater- og skuespillerbakgrunn ser jeg på meg selv først og fremst som en fortolkende kunstner.

Skapviking

Det var Shakespeare som ble Branaghs billett inn i så måte. "Henry V" (1989) og "Hamlet" (1996) fikset priser i fleng, mens "Much Ado About Nothing" (1993) fulgte hakk i hæl. Skjønt, ferskeste litterære framstøt er TV-serien "Wallander" (2008), basert på Henning Mankells bøker. - Jeg er en hund etter svensk krim, røper Branagh lattermildt. - Her ble jeg revet med av landskapet, atmosfæren og en helt som er villig og klar til å reise store spørsmål. - Dessuten finner jeg Skandinavia eksotisk. Selv om det er nært, ligger det langt mot nord. Og jeg synes dere jevnt over er veldig humoristiske av dere. - I tillegg, selv om dere kan virke veldig straighte, blir det alltid vilt når dere slår ut håret. Vikingelementet er en viktig bit i det som interesserer meg.

Ibsen-fan

Da er det fristende å spørre Branagh hvorfor han ikke har gjort mer Ibsen. - Jeg vil gjerne. Stykkene hans har holdt seg ekstremt bra. De egner seg også veldig godt for film. Det er ikke lenge siden jeg prøvde å lage "Et dukkehjem" med Sidney Lumet, svarer han. Apropos profilerte New York-auteurer følte Branagh seg ørlite snytt da han faktisk laget "Celebrity" med Woody Allen i 1998. - Den er undervurdert, spør du meg. Jeg antar at det har sammenheng med at han var mindre moteriktig da enn i dag. Det var uansett en stor opplevelse. Han ga deg friheter, men stoppet deg fort hvis du gjorde noe han ikke likte. Han ble fort irritert. Han har vel drevet så lenge med dette at han vil ha det nøyaktig slik han vil ha det.

Oscar-opptur

Det må nødvendigvis bli en del regiprat når Branagh holder hoff. I 2002 medvirket han sentralt i Danny Boyles "Alien Love Triangle". Desto mer gleder han seg over kompisens Oscar-opptur i vinter. - Jeg synes den var veldig fortjent. Han representerer en perfekt kombinasjon av original fantasi og hardt arbeid. Enda samtlige fem nominerte ville vært verdige vinnere, var det et glimrende valg. Så, etter 30 år på scenen og nesten like mange foran og bak kamera, hva er planen og målet? - Vel, jeg har det like gøy som før. Nå handler det kun om hvor bra ting kan bli. Branagh setter ned tekoppen og smiler småbrydd. - Jeg vet det låter som en klisjé.