– Folk elsker å framstille businesstyper som skurker, enten de er advokater, lobbyister eller politikere. Jeg synes det er gøy å vise dere menneskelige sider. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker dem. Jeg liker menn i dress. Jason Reitman, selv antrukket i rutete hipsterskjorte, sitter i Londons Mayfair og snakker høyt og fort. I 2008 ble han Oscar-nominert for «Juno». Nå skjer det trolig igjen, melder Hollywood-ekspertene. Grunnen er «Up in the Air» (norgespremiere 15. januar), en sorgmunter komedie om kjekkasen som flakser rundt og fratar andre levebrødet. – Kona mi ble sparket av en av de gutta, røper Reitman snart. – Og for å være ærlig vet jeg ikke hva som er verst: Å bli avskjediget av en du ikke kjenner som later som om han kjenner deg – eller av en du har kjent i 15-20 år som kaller deg inn på kontoret og plutselig begynner å te seg som en fremmed.

Clooney spesial

Uansett er det et høyst aktuelt bilde Reitman tegner av USA. For å sikre realismen og autentisiteten gjorde han opptak med et 60-tall personer som er blitt arbeidsledige som følge av finanskrisen. Men «Up in the Air» er også en film om den middelaldrende alfahannen som sliter med å slå rot. Det er ingen tilfeldighet at George Clooney ble hentet inn. – Jeg skrev rollen for ham. Jeg skrev den i hans ånd. Jeg skrev den vel vitende om hans persona, og hvilke oppfatninger som finnes om ham. Han skjønte hvordan publikum vil trekke paralleller – og stirret det rett i hvitøyet, skryter Reitman, som kjenner seg brukbart igjen i historien selv. – Jeg elsker å fly. Jeg elsker å flykte. Selv om jeg tør påstå jeg har en innholdsrik tilværelse – jeg er lykkelig gift og far til ei jente – stopper ikke det meg fra å ville reise. – Hver gang jeg befinner meg på en flyplass, titter jeg opp på avgangstavla og drømmer om hvordan det ville være å våkne opp i en ny by. Og jeg har sikkert åpnet meg mer for medpassasjeren i sete 15J enn jeg har overfor noen jeg kjenner.

Grønt lys

– Ble du overrasket av suksessen som fulgte med «Juno»? – Selvsagt ble jeg det. Her lager jeg en liten film om tenåringsgraviditet, først og fremst myntet på festivalmarkedet. Så, etter å ha kostet sju millioner, går den hen og spiller inn 207 millioner dollar på verdensbasis. – Selv jeg, som ikke er spesielt opptatt av penger, skjønner at det betyr at mange har sett den. Det er sånt som skjer én gang i livet. – Forandret det deg på noen måte? – Det gjorde det lettere for meg å lage «Up in the Air». Den fikk grønt lys på rappen, til tross for at den handler om en mann som tror på å kjøre solo, og slutter som den gjør. Jeg vil lage personlige filmer sammen med interessante skuespillere. «Juno» har gitt meg muligheten til det.

Fars sønn

– Det kom mer kommersielle tilbud din vei? – Ja, og de fleste av dem var forferdelige. Hør, jeg kommer fra en veldig privilegert bakgrunn. Jeg er sønn av en berømt instruktør (Ivan Reitman, journ.anm.) og vokste opp i Beverly Hills. Da får du både gode og dårlige ting med på lasset. – En fordel er at jeg aldri har måttet bekymre meg for hvor mitt neste måltid kommer fra. Jeg trenger ikke gå ut og prøve å tjene en formue på å lage noe søppel. Forbildene mine er de med de store filmografiene. – Hvem er det? – Jeg tenker på Stanley Kubrick, Hal Ashby, Alexander Payne og Billy Wilder. Jeg vet at før eller senere vil jeg gå tom for ting å si – enhver regissør gjør det. Imens får jeg bare prøve å lage så mange som mulig av disse filmene. Siden kan jeg selvfølgelig selge meg – «big time»!