Når "Metro 123 kapret" og "L.A. Gigolo" åpner på norske kinoer 7. august, virker de sagtens ferske nok. Men tilfellet er at filmene er bygget på et par-tre klassikere fra Hollywoods andre gullalder. Tony Scotts undergrunnsthriller med John Travolta og Denzel Washington er en nyinnspilling av Joseph Sargents "The Taking of Pelham 123" fra 1974. David Mackenzies sexkomedie med Ashton Kutcher låner handling og rammer fra Hal Ashbys "Shampoo" (1975) og – det ligger i kortene – Paul Schraders "American Gigolo" (1980).
Usensurert
Vips, så er vi tilbake i en periode som det er sagt og skrevet mye om. Enten du kaller det "New Hollywood" eller "Hollywoods renessanse": Ifølge bestselgerforfatteren og bransjesladrehanken Peter Biskind representerte årene 1967-1980 "siste gang folk kunne være gjennomgående stolte av filmene de laget, siste gang miljøet som sådan oppmuntret bra arbeid". Edwin Samuelson, programleder for den amerikanske kultserien "The Cinefiles", mener den utløsende årsaken var bortfallet av sensurlovene kjent som Hays-kodeksen. – Da rating-systemet ble introdusert, medførte det et gjennombrudd for kreativ utfoldelse, sier han. – Filmproduksjon kunne skje nærmest uten begrensninger. Kunstnere fikk uttrykke seg fritt, og ideer fikk blomstre – til det ble for mye av det gode.
Asfaltjungelskrik
"Gudfaren", "Deliverance", "Hjortedreperen", "Apokalypse nå", "Taxi Driver": Epoken er tungt til stede i "tidenes beste"-kåringene. Og Martin Scorseses 2007-Oscar for "The Departed" vitner om at enkelte av eksponentene stadig holder stilen. Som newyorker er Samuelson likevel mest opptatt av "123", fordi han anser orginalfilmen som asfaltjungelskildringen framfor noen. – Den lykkes totalt med å fange byen og tida. Det er noe med atmosfæren. Samtidig føler du virkelig at du befinner deg om bord i den vogna med de passasjerene, sier han. Opprinnelig var det briten Robert Shaw som spilte skurken som stikker av med Bronx-banen. Nå er det altså Travolta, som har skydd pressen siden han mistet sønnen Jett i vinter. – Rollefiguren ga meg en mulighet til å legge bort alt av etiske og moralske sperrer, og utforske hvor ond denne fyren faktisk kunne bli. Jeg tror dere vil sette pris på resultatet, orienterer han fansen i en egenmelding foran USA-premieren.
Kreativ konkurs
Også renessansemenneskene opplevde personlige tragedier. Etter at Arthur Penn og Dennis Hopper hadde vekket ungdomspublikummet med henholdsvis "Bonnie and Clyde" og "Easy Rider", satt millionbudsjettene løst. Ikke få av hotshot-regissørene takket for tilliten med dop, skandaler og førsteklasses flopper. Konsekvens: Studiobossene stengte kranene – "the age of the director" var over. – Alkohol- og narkotikamisbruk hadde sin del av skylda for at det bar utfor. – Så, mot slutten av 70-tallet, etablerte "Haisommer" og "Star Wars" blockbuster-fenomenet. Snart var Ashby, Peter Bogdanovich og de andre erstattet av Spielberg/Lucas-generasjonen, kommenterer Samuelson. Det er klart det kan skurre når deres arvtagere igjen allierer seg med gullaldergutta, à la Scott og Mackenzie. For angivelig blomstrer ideene bare unntaksvis i 2009. – Det blir nesten ironisk. Hollywood er jo kreativt konkurs, hevder Samuelson. – Alt handler om å skape referanser til ting vi allerede kjenner. Vi ser det innen TV. Ja, vi ser det til og med innen reklame.