Mytene er mange om terrororganisasjonen og morderbanden Rote Armee Fraktion (RAF), også kjent som Baader-Meinhof-banden. Spørsmålet er om de styrkes eller svekkes med Uli Edel og Bernd Eichingers actiondrama som er klar for norske kinoer 31. oktober. Debatten har gått høyt i Tyskland i høst. RAF-ofrenes etterlatte, gjengitt i Deutsche Welle, har savnet informasjon fra filmskaperne om hva de har kunnet vente seg. Andre kritikere hevder at terroristene og morderne i RAF - som ble hyllet av nyttige idioter og servile revolusjonsromantikere også i Norge - blir altfor glamorøst framstilt på lerretet. – Vi har prøvd å lage alt så autentisk som mulig, kvitterer produsent og manusforfatter Eichinger, som har tatt utgangspunkt i en bok av tidligere Spiegel-redaktør Stefan Aust.
Manisk
Baader-Meinhof-medlemmene representerer et traumatisk kapittel i tysk historie, ifølge Signe Bøhn, universitetslektor i tysk språk og kulturkunnskap. – De forega å være opptatt av sosialisme. Men etter hvert gikk det i retning av terror for terrorens skyld, mener hun. Frontfigurene Andreas Baader (Moritz Bleibtreu), Ulrike Meinhof (Martina Gedeck) og Gudrun Ensslin (Johanna Wokalek) var forent i sin anti-imperialisme, anti-amerikanisme og anti-kapitalisme. Inspirasjon hentet de hos alt fra Frankfurter-skolens filosofer til Uruguays Tupamaros-gerilja. – De hadde en manisk forestilling av at hele verden kunne revolusjoneres med våpenvold. Samfunnets topper skulle "tas ut" ved henrettelser, fordi disse var per definisjon skyldige i et system de ikke likte, sier Bøhn.
Blodig
Filmatiseringen åpner med studentopprøret i Berlin i 1967, og ender med sympatisørers forsøk på å befri Baader og Ensslin fra Stammheim-fengslet ti år senere. Verken kapringen av Lufthansa-flyet "Landshut" eller bortføringen av industrilederen Hanns-Martin Schleyer fører fram, og i likhet med Meinhof begår paret selvmord i fangenskap. I et intervju med magasinet Focus påstår regissør Edel at han i løpet av researchfasen er blitt kjent med hvem som tok livet av Schleyer. – Utover sladder, hvem som lå med hvem i RAF, og hvor mange millioner de fikk med seg fra bankranene sine, fikk jeg et presist innblikk i hvordan massakren gikk for seg, sier han. Skeptikere har imidlertid avskrevet dette som et pr-stunt, og et vellykket sådan. "Baader-Meinhof" er Tysklands Oscar-kandidat i "beste utenlandske"-kategorien.
Storslått
Det er ikke første gang det er laget film om RAFs herjinger. Klassikeren framfor noen er "Deutschland in Herbst" (1978), av blant andre Rainer Werner Fassbinder. På 80-tallet fulgte "Die bleierne Zeit" (Margarethe von Trotta) og "Stammheim" (Reinhard Hauff), mens Christopher Roths "Baader" forelå i 2002. Redaktør i Norsk filminstitutt Jan Erik Holst, som foredrar om tysk film, setter "Baader-Meinhof" i sammenheng med sene historiske storsatsinger som "Der Untergang" (2004) og "Sophie Scholls siste dager" (2005). – Den nye tyske filmen evner å trenge inn bak stereotypiene og få fram de menneskelige aspektene – tvilen og de indre konfliktene, mener han. En "storsatsing" innebærer også visse tekniske spesifikasjoner. Som Holst påpeker, har Edel og Eichinger vært i Hollywood og lært noen triks. – En så påkostet produksjon vil tradisjonelt gjøre det bedre når den er lang, ikke minst i USA. Derfor er det ikke tilfeldig at denne filmen klokker inn på to og en halv time.