I likhet med Ingrid Bolsø Berdal (28) fronter han to av høstens spillefilmer - en filmhøst som blir preget av kjente norske forfatterskap. Mens Bolsø Berdal bærer hovedrollen i "De gales hus" og "Fritt vilt 2", figurerer Hennie sentralt i "I et speil, i en gåte" og "Max Manus".
Forfatterens filmhøst
I vår ble "Mannen som elsket Yngve", basert på Tore Renbergs roman ved samme navn, den store norske kinovinneren. I høst følger filmbransjen opp med tilpasninger av Ingvar Ambjørnsens "Den siste revejakta" (ordinær premiere 29. august), Karin Fossums "De gales hus" (12. september) og Lars Ramslies "Fatso" (17. oktober). Legg til at det er klart for mer Erlend Loe med "Kurt blir grusom" (31. oktober), og forfatter Harald Rosenløw Eeg er inne på noe når han sier: – Dagens filmskapere har et blikk for samtidslitteraturen.
Overlapping
Skjønt, ifølge filmviter og litteraturkritiker Jon Rognlien er det like mye omvendt. – Unge norske forfattere tenker film. De er oppvokst og innlært med film, og de skriver mer filmisk, sier han. – Det er dessuten mye lettere å veksle fram og tilbake nå – det er ikke så strengt med sjangrer. I etterkrigstida var det egne folk som drev med henholdsvis film og litteratur. Slik er det ikke lenger. Rognlien minner også om at "Bedre manus!" har vært et mantra blant bevilgende myndigheter de siste 25 årene. – Nødvendigvis har det bidratt til å få forfatterne på banen, sier han og nevner størrelser som Loe og Nikolaj Frobenius, som har gjort lykke på begge felt etter sine respektive gjennombrudd på 90-tallet.
Grunnimpulser
I "Fra bok til film. Om adaptasjon av litterære tekster" argumenterer dr.art. Arne Engelstad for at regissører og produsenter går i bokhylla av fire grunner: For å hente gode historier, prestisje, muligheter for nytolkning og bestselger-kandidater. Ingvar Ambjørnsen, en av forfatterne her til lands som er filmet mest, er imidlertid skeptisk til adaptasjonsbegrepet. – Jeg er ikke sikker på at det er riktig. Når du gir fra deg en boktekst til en annen kunstner, vil han eller hun lete etter helt andre ting. Det er ikke snakk om filmatisering; det er snakk om å gi visse grunnimpulser, sier Ambjørnsen. – Derfor er det noe umodent over skjønnlitterære forfattere som furter over resultatet, fastslår han i forlengelsen.
Flaskefôr
Rosenløw Eeg er i første omgang aktuell med originalmanuset til "De usynlige" (26. september), oppfølgeren til Amanda-vinner "Hawaii, Oslo" fra 2004. I neste runde, etter jul, er det romanen hans "Yatzy" som havner på lerretet. På bakgrunn av begge erfaringer slutter han seg til sin eldre kollega. – Det er bare tull å levere "full flaske". Den må være halvfull. Regissør og skuespillere vil ha ting å fylle på med, illustrerer Rosenløw Eeg. "Iskyss" (3. oktober) er en interessant parentes i så måte. Her har Knut Erik Jensen, mannen bak prisbelønte "Heftig og begeistret" (2001), laget det produksjonsselskapet kaller "en kunstnerisk skildring" av spiondømte Gunvor Galtung Haaviks liv (1912-1977). Utgangspunktet er Alf R. Jacobsens biografi fra 2005.
Dilemma
Utfordringen er nettopp å unngå "passiv avfilming" av forelegget, understreker Rognlien. Han viser til hvordan Fellini bevisst konsentrerte seg om "det som ikke sto i boka" da han laget "Satyricon" i 1969, tuftet på en røverroman fra romertida. For øvrig skal den gamle mester alltid ha forsvart seg med følgende da han ble avkrevd en versjon av Dantes "Den guddommelige komedie": "Hvorfor skal jeg filme den? Den er jo allerede en film. Den mangler ingenting."
– Det er nettopp det som er dilemmaet hva gjelder filmatiseringer, oppsummerer Rognlien. – Trenger boka en film eller ikke?