Stephen Glenn Martin er ikke blitt noe mindre sølvgrå i sveisen. Når han benker seg ved Manhattans Central Park, i jakke, slacks og åpen skjorte, ser han mer ut som en pensjonert ungdomsskolerektor enn en av hovedmennene i Hollywoods humorlag. Han er en "Saturday Night Live"-legende, og stand up-albumet hans "The Wild and Crazy Guy" havnet på andreplass på Billboard-listen i 1978. "The Wild and Crazy Guy" dukket også opp i en legendarisk sketsj Steve Martin gjorde sammen med Dan Akroyd i SNL. Både "Excuse me" og "Wild and crazy guy" er blitt nasjonale fraser i USA, takket vær Martin. – Folk spør meg: "Hva gjør en komiker god?" sier han. – Og jeg svarer: "Individet." Det er opp til hver enkelt – du kan aldri bestemme det på forhånd. Noen komikere bruker kraftuttrykk, og det høres forferdelig ut. Andre gjør det, og det låter fabelaktig. Hos for eksempel Richard Pryor tenker du ikke engang over det – det er bare flott.
Closeau-arv
Martin burde vite hva han snakker om. I 40 år har han levd av å få mennesker i humør. Nå gjør han et nytt forsøk med "Den rosa panteren 2" (norgespremiere 13. februar), etter å ha spilt inn 160 millioner dollar med eneren. – Det har vært lettere enn forrige runde, fordi det har vært mindre nerver involvert. Du har gjort det før – fikset aksenten, kostymene og forholdene. Da seiler du rett inn i det, sier Martin, som føler seg beæret over å få videreføre Peter Sellers' signaturrolle. – Jeg trodde aldri jeg skulle spille Closeau, siden jeg lo så mye av ham som ung. Det var liksom forbudt område. Men ting forandrer seg, og her jeg. Her er jeg, stolt av hva vi har fått til. En av grunnene, påpeker Martin snart, heter Harald Zwart. – Han viste seg å være et fantastisk valg. Han er en sann proff med humoristisk sans. Komedieregissører er vanskelig å oppdrive. De har alltid en brist. Enten er de simpelthen umorsomme, eller så evner de ikke å kutte nok i materialet. Harald, derimot, er som meg – han lytter til publikum og skjønner hva som funker.
Munch-fan
Martin er en fyr av flere talenter. I disse dager gjeninntar han sin gamle TV-tumleplass "Saturday Night Live", blant annet for å presentere sitt ferske banjoalbum (!) "The Crow". Samtidig holder han pennen skarp med jevnlige bidrag i The New Yorker og The New York Times. – Selv om over halvparten gjenstår, jobber jeg med en ny roman. Den handler om kunstverdenen i New York mellom 1994 og 2008, røper han etter en slurk flaskevann. Det er neppe tilfeldig at han er så konkret. Martin er også kjent for sin kunnskap innen kunst. Interessen våknet da han gikk på college tidlig på 60-tallet. – Det var en utrolig spennende tid. Andy Warhol, Roy Lichtenstein og de gutta kom inn og forandret alt. Senere turnerte jeg USA som stand-up'er. Du jobber en time hver kveld, gjerne etterfulgt av fire timers suping, men har dagene fri. Jeg gikk mye i museer. Martin benytter anledningen til å dra et strøk for vår egen Edvard Munch. – Han er en stor maler. De hadde akkurat en utstilling med ham ved The Modern Museum of Art. "Skrik" er selvfølgelig veldig berømt. Personlig er jeg svak for "Pikene på broen".
Tenker treer
Martin vil ikke høre snakk om at det er for mange "remakes" i moderne amerikansk film. – Allerede på 30-tallet lagde de nyversjoner av stumfilmer, så tradisjonen er lang. Et perfekt utgangspunkt er når historiens kjerne er like solid selv om tidene forandrer seg. Sånn var det da vi gjorde "Brudens far". – Hvilke av de andre filmene dine er du mest fornøyd med? – Tankene går ofte til "The Jerk", "Roxanne", "Svindlere med stil", "Parenthood" og "Bowfinger". Jeg liker alle. Nei, jeg liker ikke alle. Jeg liker disse – og "L.A. Story". – Hva er ambisjonene nå? – Jeg vil få ferdig boka mi. Det er alltid veldig spesifikt. Jeg har ikke noe stort mål. Jeg vil at banjoskiva blir godt mottatt. – Blir det en "The Pink Panther 3"? – Vel, det heter jo showbusiness, vet du. Så hvis denne filmen gjør det bra, lager vi sannsynligvis en til.