Rotenonbehandling er offentlig naturvandalisme

- Jeg hevder det motsatte at det er svært stor sjanse for å mislykkes basert på dårlige erfaringer med rotenonbruk i store elver.
Meninger

I avisa Driva.no 25.11.2016, har Fylkesmannen i Møre og Romsdal noen kommentarer til mitt tidligere innlegg 2.11.2016 om rotenonbehandling av Driva. Jeg takker for kommentarene.

Mitt viktigste argument er at laksen i Driva har betydelig motstandskraft (resistens) mot Gyrodacylus salaris. Her er miljøforvaltningen i konflikt med seg selv: skal en stole på det gode laksefisket både i sjø og Driva elv eller ungfiskundersøkelser som viste dårlige resultater.

Laksefiskerne er fornøyd med fisket i Driva, én laksefisker har rapportert via bekjente at han fikk 40 fine laks siste sommer. Offentlig laksestatistikk viser at det er fisket i gjennomsnitt 6381 kg laks og sjøørret pr. år i årene 1989-2015,se figuren (Statistisk Sentralbyrå). Figuren viser et sterkt fall i fangst de 3 første årene etter Gyrodactylus kom til elva samtidig med at reguleringen trådte i kraft i 1973. Fangstene før Gyrodactylus og regulering var i middel på 15015 kg. Mønsteret er tydelig og laksen som er fanget de siste årene er Driva-laks, kanskje med innslag av 10-15 % feilvandrere. Miljødirektoratet har pålagt kraftutbygger å sette ut årlig 35000 smolt. Dette viser at de har vurdert en betydelig produksjonsnedgang på grunn av reguleringen, kanskje tilsvarende 10-20 %. Det er vanskelig å vurdere skadene forårsaket av kraftutbyggingen og infeksjonen av Gyrodactylus hver for seg. Det er imidlertid meget positivt at det de siste årene er blitt fanget over 10 tonn i 4 av årene etter 1993. Driva vil over tid kunne gi fangster nær opp til de gode årene på 1960- og tidlig 1970-tallet. Men potensialet er noe redusert på grunn av permanent kraftutbygging med redusert vannstand og produksjonsareal. Det er urimelig å straffe laksefiskerne spesielt i Oppdal, ved nå å hindre laksens vandring ved fiskesperra nede i Sunndalen. Det var en skandale at laksebestanden i Batnfjordelva som var resistent mot Gyrodactylus, ble utryddet med kjemisk behandling. Men Gyrodactylus ble ikke borte.

Miljøforvaltningen hevder at ungfiskundersøkelsene de siste årene viser at produksjonen av laksunger ikke har vist tegn til noen økning. Metoden som er benyttet er ikke kvantitativ og forteller ikke noe om størrelsen på ungfiskbestanden eller endringer med tiden. For å beregne størrelsen på bestanden må merke- og gjenfangstmetoden benyttes. Her merkes et stort antall fisk som gjenfanges ved å avsperre forsøksområdet i elva eller ved fellefangst under utvandringen av smolt om våren. Metoden er krevende men benyttet med hell i for eksempel Orkla. Ved bruk av elektrisk fiskeredskap, er det samlet inn laksunger fra et tilfeldig utvalg stasjoner i Driva, dette gir et kvalitativt bilde på ungfisken i elva. Elva er stor og det blir bare gjort stikkprøver selektivt ved grunne områder. Fiske i kulper, dypt og sterkt strømmende vann er ikke mulig. Utfangingsmetoden (NINA rapport 742, 2010) med 1-3 avfiskinger, er lite egnet til å beregne størrelsen av ungfiskbestanden i store elver. Laksesmolten blir underestimert ved slikt fiske. Når laksefiskerne rapporterer om mye ungfisk i elva er det mere å stole på.

I Driva ovenfor laksesperre vil Gyrodactylus kunne overleve på stasjonær ørret og røye. I Driva ovenfor Magalaupet og antatt lakseførende strekning, er det funnet Gyrodactylus salaris på laks i 1985, og både på laks og ørret i 2006. Artsbestemmelsene tyder på at det dreier seg om to forskjellige genotyper: Gyrodactylus salaris og Gyrodactylus derjavini. Dette reiser et viktig spørsmål: finnes det to eller flere ( eks. Gyrodactylus truttae) lakseparasitter i Driva? I 2002 ble det funnet røye i Driva ved Vognill. Det er kjent at røye kan foreta næringsvandringer nedstrøms innsjøer på forsommeren. Røya kom til Ångårdsvatnet i 1980 etter å ha sluppet seg ned gjennom kraftverkstunnel fra Gjevilvatnet. Det er kjent at røye kan være langtidsvert for Gyrodactylus salaris, eks. Fustvatnet i Vefsnavassdraget. Det er ingen garanti for at Gyrodactylus forsvinner ovenfor laksesperre selv om all laksesmolt vandrer ut.


I sin sluttkommentar hevder Fylkesmannen at «det er svært stor sjanse for å lykkes» med rotenonbehandlingen i Drivaregionen. Jeg hevder det motsatte at det er svært stor sjanse for å mislykkes basert på miljøforvaltningens dårlige erfaringer med rotenonbruk i store elver. I elvene Rauma, Rana, Skibotn, Lærdalselva og Batnfjordelva, har gjentatte behandlinger med rotenon eller aluminium, vært mislykket. Etter 10 år dukket Gyrodactylus salaris sjokkartet opp igjen i Ranaelva, etter først å ha vært friskmeldt etter 5 år. Kostnadene ved rotenonbehandlinger har nå passert en milliard kroner. Sunt bondevett tilsier at nå er det nok. Eksperimentet med biocider i vår natur bør være slutt.


Arnfinn Langeland

Professor emeritus NTNU i ferskvannsøkologi