Kommunaliseringen av den tidligere norske statskirken.

"Det største problemet for alle menigheter i den norske lutherske selvstendiggjorte kirken i Norge idag er mangelen på menighetens eierskap til kirken"
Meninger

Forundret har jeg vært vitne til hvor uforberedt den tidligere norske statskirken var på å bli frigjort fra staten, for å skulle ta vare på seg selv som frittstående trossamfunn. Statskirke-instinktet i de kirketilhørige har ført dem inn i en kommunalisering av kirken etter bruddet med statstilhørigheten.

     I Surnadal har det ført til at begge de gamle prestegjeldene i kommunen er blitt fusjonert, og merkelig nok ble to av sognene, også fusjonert, slik at ingen av menighetene lenger føler tilhørighet til sin menighet og kirke, noe som fører til fremmedgjøring og inaktivitet i menighetens hverdag. Folk føler heller ikke helt tilhørighet til presten som nå er blitt prestene. De fusjonerte prestegjeldene har fått felles menighetshus – og det ligger klin inntil kommunehuset. Altså: den lokale kirkeenhetens geografiske grenser faller nå sammen med kommunens grenser = en ubevisst oppfatning blant folk om at kirken fra å være statlig – nå er blitt kommunal.

     I stedet for å stige opp og ta ansvar for sin lokale menighet og kirke, er den passiviserende statskirkeoppfatningen overført på kommunen. I stedet for å sutte på den statlige spenen, har man fått seg en kommunal spene å sutte på. Tilstanden kan illustreres med at det ser ut til å ha oppstått en «arrangementskommité» som drar rundt og «holder» gudstjeneneste i de forskjellige kirkene – mens den passiviserte lokalmenigheten kommer for å bli «underholdt».

     Når kirken forstod at staten ikke lenger skulle være kirkens foresatte, burde de ha studert hva som skjedde den gangen halvparten av Norges befolkning falt ut av Kongeriket og over i Amerika, der de måtte ta vare på seg selv og begynne på bar bakke. Kirken hjemme i Norge fulgte ikke med på lasset. Kirken i Norge gav blaffen i dem som dro! Jeg skriver en god del om den norske kirkehistorien i USA i boka mi – «Utvandring fra Nordmøre, Stangvik og Surnadal prestegjeld» (1986)(Selges av Bokloftet, Løten.)

     Arbeidet begynte alltid med en kvinneforening og legmannsandakter. Mennene var også medlemmer av «Women’s Aid» - kirkekvinneforeningen. Det var forbausende hvor fort de klarte å få opp kirken sin, få inn prester for prøveprekener/godkjenning/ansettelse – og ikke minst: de bygde alltid et forsamlingslokale sammen med kirken. (De satt ikke inne i det sakrale rom og spiste skoffka’k og drakk kaffe i benkene.) Den lokale skolen fulgte hakk i hæl.

     Det største problemet for alle menigheter i den norske lutherske selvstendiggjorte kirken i Norge idag er mangelen på menighetens eierskap til kirken, i videste forstand, og mangelen på forsamlingslokale i tilslutning til menighetskirken. Sosiale rom må til for å få til et menighetsliv på alle måter, og ikke minst: kirken har overtatt kristendomsundervisningen fra skolen, og må ha undervisningsrom. Det sitter ikke lenger godt utdannede kristendomslærere i klasserommene i Norges skoler og underviser i kristendom og kristen kulturarv innen kunst, litteratur og musikk. Dette tomrommet vil aldri den norske frigjorte statskirken klare å fylle. Det vil bli et kolossalt vakuum og en kontinuerlig krise på i alle fall 30 år, og hva da? Jeg er redd kirken vil måtte begynne helt fra grunnen av – og det i langt sterkere grad fra grunnen av - enn det norske utvandrere måtte, i den nye verden.


De tomme prestegårdene: For å gjøre det hele enda mer prekært, selger kirken prestegårdene, hvor de kunne ha fått til både undervisningsrom og sosiale rom for menigheten. Prestene har allerede for det meste forlatt prestegårdene, for som en prest forklaret på TV forleden: Om en prest har 4.000 kr. i nominell husleie i prestegården, så vil den egentlige husleien være på 14.000 fordi presten blir skattet for fordel med embetsbolig.

      Det gikk en stund før jeg oppdaget at prestegården på Tingvoll fra 1700-tallet var fraflyttet. Jeg trodde lenge at familien var moderne folk av typen som ikke brukte gardiner. Det er bare kirkebyråkratiet igjen i prestegården på Tingvoll – i ene fløyen. Prestegården i Stangvik står også tom, mens den nye kvinnelige presten bor på hytta si ute i Valsøyfjorden. Begge disse prestegårdene i Tingvoll og Stangvik er av våre mest ærverdige og flotte prestegårder. Det bør være en oppgave for både Riksantikvaren, Fylkeskonservatoren, Den norske lutherske kirken og lokalmenigheten å få prestegårdene bebodd av presten og brukt. Der må skattemyndighetene instrueres av angjeldende departementer, slik at presten bare betaler den nominelle husleien, og ikke blir straffet skattemessig for embetsbolig.

     Her i Surnadal selger man nå – eller har allerede solgt, den vakre prestegården ved Øye kirke – til tjenestegjørende prest pr. i dag. Han spurte meg for en tid tilbake hva jeg syntes om at han kanskje ville komme til å kjøpe prestegården. – Det er greit, sa jeg, hvis du selger den til din etterfølger. Han så litt fortustra ut da.

     Prestegårdens forpakterbolig, gårdsanlegg og jord og skog ved Øye kirke ble dessverre solgt til forpakteren, slik det er blitt gjort i så mange kirkesogn/prestegjeld. Ved Øye kirke burde forpakterboligen og fjøs og stabbur på prestegården blitt opprustet til undervisningsrom, kontor og sosiale rom for menigheten, og presteboligen burde forblitt prestebolig med nominell husleie. Rikelig innmark burde blitt låst som reservejord for utvidelse av kirkegården, og resten pluss skogen burde blitt solgt til nabogårder. Dette burde tidligere Surnadal prestegjeld ha forberedt seg på for mange år siden, fordi de har visst i mange år - at kirken snart ville bli skilt fra staten. Nå blir det hele en eneste stor improvisasjon uten planlagt fremtid. Alt blir ad hoc og resultatet av snarløsninger etter tilfeldig innvalgte amatører i råd og utvalg sine påhitt og påfunn. Det er veldig trist å være vitne til, selv for meg som har vært katolikk siden 1984. Men, jeg engasjerer meg i dette fordi jeg har undervist Statskirkens barn i kristendom, kirkehistorie, kirkekunst og kirkemusikk i 35 år. Det er med stor sorg jeg ser på hvor ubegavet det hele ledes – eller i hvor stor grad det hele mangler ledelse. Det merkelige er hvordan bisper, proster, prester og kirkemusikere har abdisert fra sin fagperson-autoritet, og underlagt seg et merkelig ad hoc «kirkedemokrati» der hvermannsen springer rundt som forstyrra vegglus og improviserer. Egentlig er vel dette veldig norsk , der demokratiet styret ut i anarkiet, dessverre.

     Jeg tror vi er vitne til en veldig omveltning, der styringen fra toppen og nedover fra Reformasjonen og Dansketiden sine enevoldskonger, via Stat og Kommune, skal få en overgang til der menigheten styrer nedenfra – slik det ble i Den norske lutherske kirke i Amerika, der de gradvis bygget opp igjen et kirkelig hierarki etter etableringen av lokalmenighetene. Samtidig er vi vitne til at 2-delingen av norsk kirkeliv, i det lavkirkelige (bedehus) og høykirkelige nå fusjoneres. Bedehusene selges, kirkene overtas av de lavkirkelige bedehusfolkene. Jeg er redd svært mye vil gå tapt i denne doble prosessen, fordi så mye overlates til amatører, improvisasjon og ad hoc-opplegg. Det store bildet kan studeres ved å se på det rent lokale som er foregått i f.eks. Nidaros bispedømme: Nidaros biskop har forsvunnet inn i tapetet på kirkebyråkratiets kontorer, i demokratiets navn. Og her vil jeg sitere Pater Olav Müller (94): - Gud er ingen demokrat!

Dette til ettertanke.

Glærum, 10.juli – 2018.

Dordi Skuggevik