Takk, Aure rehab!

Aure rehab, dere har hjulpet meg så uendelig mye; å sette ord på dette er umulig.

Aure rehabiliteringssenter.  Foto: Helse Møre og Romsdal

Meninger

Dette er min måte å takke dere på, å spre budskapet om hvor flinke dere er som fagpersoner og medmennesker. Dere har vært til STOR hjelp, og det er så mange som fortjener å komme til dere! Dere er helt unike, og deres ressurser sammen gjør at det å være hos dere er ufattelig effektivt. Samarbeidet dere har, trodde jeg aldri var mulig før jeg fikk oppleve det selv. Dere er et ubeskrivelig bra team! Befolkningen fortjener dere, og dere fortjener å jobbe videre der dere hører hjemme. Unner dere en trygg fremtid ved Aure rehab, og håper alle forstår viktigheten med det dere utretter, så Aure rehab består!


Jeg vil fortelle min historie og mening angående en eventuell nedleggelse av Aure rehabiliteringssenter. Synes det er veldig trist om en slik ressurs som gir så mye og har så stor betydning, ikke skal drives mer.


Jeg var pasient ved Aure rehab mai/juni 2018. Hadde da vært sykemeldt veldig mye i 4 år. Nå jobber jeg igjen, noe jeg med sikkerhet kan takke Aure rehab for. Det jeg fikk der, er noe jeg prissetter veldig høyt.


Der var det behandlinger på løpende bånd av ulike fagpersoner, samtidig som vi fikk sunn og bra mat, treningsøkter i grupper og individuell veiledning, det var avspenningsøvelser, turområder med nydelig utsikt både til fjells og ned til sjøen, man ble sett som en helhet av personalet som samarbeidet med sine kollegaer angående sine pasienter, og man følte seg som "en av dem".


Livskvaliteten, optimismen og energien var bedre enn den hadde vært på 4 år. FIRE år har jeg reist fra lege til lege, blitt kastet rundt i Helse-Norge og desperat spurt etter hjelp. Jeg har følt at jeg ikke ble trodd, og at de ikke ser sammenhengene. Fikk beskjed om å komme meg tilbake til jobb, og strekke tålegrensen min i hver sykemeldingsperiode.


Å reise rundt til eksperter på ulike sykehus tar lang tid, er kostbart for samfunnet og krever mye energi for den syke. Og sykemeldingsperioden kan bli lang før man finner ut hva som feiler og hva som kan hjelpe, før man kan starte en eventuell behandling.


Da jeg kom inn på Aure rehab, trodde jeg ikke jeg kunne jobbe igjen. Jeg hadde mer enn nok med å klare en sykemeldt hverdag.


Det gikk ikke lenge før de på Aure lærte meg at jeg skal høre på signalene kroppen min gir meg, og ta hensyn til de. Jeg måtte slutte å trosse, slutte å bry meg om hva andre synes, være den jeg er - på godt og vondt, og ta vare på meg selv med mine utfordringer. Jeg lærte meg hvordan jeg kan få en best mulig hverdag, jeg fikk bli kjent med mine medpasienter, og jeg følte tillit, medmenneskelighet og omsorg.


Samholdet med mine medpasienter, hjalp meg veldig på motivasjonen. Det er veldig viktig å føle at man får forståelse og blir hørt, og å føle at vi "snakker samme språk". Det var så godt å senke skuldrene og bli godtatt for den man er. Ikke kjenne på at du sitter sammen med friske, arbeidsføre mennesker, og er "den som er sykemeldt". Der var vi alle like.


Det å se sin medpasient bli bedre og bedre fra uke til uke. Det å støtte en medpasient på en dårlig dag. Det å få forståelse i motgang fra en som har prøvd det selv. Det er helt unikt. Noe man ikke får andre steder. Ute i det store samfunn, vet vi ikke om hverandre, og vi kjemper våre egne kamper midt mellom friske, velfungerende medmennesker. Samhold blant medpasienter er noe Aure rehab kan gi. Det hjelper på motivasjonen, på selvfølelsen, og på det sosiale. Ingen satte spørsmålstegn om du reiste deg opp for å gå på rommet og slappe av. Istedet støttet de deg. Der var det ingen som presset noen.


Å ha tilbud i sykehusene, får ikke samlet en gjeng med pasienter av samme slag på denne måten. Det har mye å si for pasientene. Samhold og fellesskap, forståelse og motivasjon. Dette er viktige faktorer for å lettere komme seg igjennom en rehabilitering.


På Aure ser de helheten. Personalet lytter på det pasientene sier, viser forståelse, drøfter med sine kollegaer (som har ulike fagfelt), setter ulike plager i sammenheng, gir raske svar og viser hvordan man bør jobbe videre for å nå sine individuelle mål. De har fellesmøter alle mann en gang pr uke, hvor de snakker om én og én pasient. Der drøfter de hele pasienten med alle kollegaene samtidig. Der hele mennesket blir sett som en helhet. Der de ser hva som påvirker hva.


På Aure fikk jeg svært mye behandling på kort tid. Jeg var innom psykomotorisk fysioterapeut, osteopat, vanlig fysioterapeut, varmt basseng-trening, hadde mulighet for å snakke med en fra NAV som jobbet på huset, for å nevne noe - og mye av dette var flere ganger ukentlig. Det var svært effektivt, og det krevde lite av meg selv da alt var på samme plass. Rommene ble vasket, og maten ble servert og ryddet opp igjen. Det var sunn og veldig god mat, og enestående personale.


Blir Aure rehab nedlagt, må vi pasientene ut å reise fra sykehus til sykehus, fortelle de samme historiene om og om igjen til nye fjes som ikke kjenner deg, som vurderer din tilstand ut i fra det du selv får sagt på 15 - max 60 - minutter. Du må selv si hva andre behandlere har sagt, og ikke alle behandlere er enige med den den andre har sagt. Man går ofte ut fra et sykehus uten at de har funnet årsaken til plagene. Så er det inn til fastlegen igjen, for å håpe på en henvisning til neste ekspert.


Kommer man til en ekspert, ser den på det man blir henvist for. Da jeg kom til Aure, fikk jeg lært meg masse verktøy for å holde hele kroppen i balanse. Det resulterte til at jeg fikk ordnet en skavank jeg i 2012 brukte et års tid med sykemelding og utallige sykehusbesøk på, som ble løst ved et hjelpemiddel jeg etter behandlingen på Aure ikke trenger lenger. Hva koster det samfunnet å sende pasienter rundt om på sykehus på konsultasjoner, MR osv kontra å legge de inn på Aure rehab i 3 uker, der de lærer seg å balansere kroppen selv, uten å bli avhengig av hjelpemidler? Og slippe lange sykemeldinger, og redusere sykehuskøene?


På Aure var det gruppetimer og det var temasamlinger på alt jeg føler jeg trenger for å ha det godt med meg selv. Jeg er ikke lenger redd for å bli værre. Nå vet jeg hvordan jeg skal holde helsen så bra som den kan bli. Og det gjør at jeg nå har begynnt å jobbe igjen, og har en helt annen hverdag enn jeg hadde før innleggelsen ved Aure rehab.


Hva sparer det samfunnet i kroner og øre, å ikke gi pasienter behaldlingstilbud på Aure, fremfor å ha folk sykemeldt, og ikke få de ut i jobb igjen?


Synes det er veldig trist også for de ansatte at deres rutinerte og vellykkede arbeidsplass skal ha en usikker fremtid. Uansett er de veldig blide og gjør så godt de kan på jobb. Og det er mer enn bra nok. Har aldri vært borti noe liknende. Atmosfæren fra de ansatte smitter over på pasientene. Det var samhold og samarbeid, og stor forståelse og medmenneskelighet. Det virket for oss pasientene til å være et meget godt arbeidsmiljø.


I trappoppgangen var det et innrammet, håndskrevet skriv med de fineste bokstaver skrevet med kalligrafitusj. Der var det beskrevet på rim hvordan innsamlingen av penger og dugnadsånden var da det var ordning av basseng. Pengeinnsamling og dugnadsånd kommer ikke frem i noe budsjett. Men det var tydelig lagt ned masse penger og tid fra frivillige.


Bassenget var en fryd. Der hadde vi hard trening på tidlig morgen, noe som var innmari godt. Husker første morgenen med bassenggym. Det var så utrolig deilig å kunne trene - også uten smerter! Det var så varmt der, og kroppen føles veldig lett i vann, og de viste svært mange øvelser og var super på å motivere oss til å holde ut timen. Det var en stor motivasjon å kjenne at man faktisk kunne gjennomføre fysisk anstrengelse.


Plassen i seg selv, gjør livet lettere å leve. Den ligger i naturskjønne omgivelser, med litt dyreliv og utsikt utover fjorden. Det er også trimposter opp mot fjellet, noe som var veldig populært. Hele plassen gir ro til sjel og sinn.


Skulle jeg noen gang få behov for rehabilitering igjen, ønsker jeg meg så inderlig til Aure igjen. Føler det var en storsuksess sist, så listen er høy. Men er ikke i tvil på at de gir meg samme støtte, motivasjon og hjelp igjen.


Som en ekstra takk for hjelpen, skrev jeg et dikt til de ansatte mens jeg var der på behandling, noe som kan være med å vise hvordan det er å leve med symptomer før og etter opphold ved Aure rehab.


Håper så inderlig de får fortsette å forbedre livskvaliteten til oss pasienter. ❤


Aure rehab (mai 2018)

Læll om e ikkje klara haill fokus te kvar æj ti,

ha de gått innj litt tå de så e vekti.

E ska lirk me kjævinnj å slæpp tongå ne.

Å e ska bæj me ne me bøyde kne.

E ska tailla sænt me stær rom myllå teinn.

Å e ska brætt opp brengå ve å strekkje att heinn.

E ska flætt fengra å te ilag fær å få

ber avslapning atti nakkå.

E ska finn eitt kostskaft å dæl de i to,

fær å få skikkele fotmassasje så ji trøgghæt å ro.

No ska e slutt å rams opp så de ikkje bli fær langt,

fær e ha lert at e ikkje ska tenkje på så mangt.

Vil bærre takk fær tålmodihæta å opplerinnja e ha fått,

fær ta her tru e jær me skikkele gått.

Lise, Stein Brage, Andrea - e koinna næmnt namn i flæng;

di e AILL SAMMEN æn unik go jæng.

Di e oppmerksom, å vise medmennesklehæt,

å di diskutere å meddæle me karar de di væt.

Di tailla sænt, e roln å behærska.

Å bærre DE kan jær mykkjy fær muskla så værka.

Di kjenne me væl så gått aill sammen at di skjønna væl e klara ikkje stopp her.

E MÅ bærre færtæl mær færre e fer:

Da e kom, byntest de me mat, info å bassæng;

va spent om ta her e nå e træng.

Næste dag fortsætt me bassænggym klåkkå ått,

der ho Ingrid instruert åss å e ha de hælt tåpp.

Så vart de fysiotime me spørsmål om ditt å datt,

e tailla så gælle - e vart redd dæm fekk fnatt.

E skoill åt orteopat næste dag;

e vesst ikkje ka de va fær slag.

Men oppi hævva min læsna'n på spenninga myllå nå bæn

så i 4 år trule ha hindra nærva på væn.

Da fekk e verkele trua; no kan e bli bra,

å kjent optimismen skuva de negative ifra.

De va så gått å få æj færklaring på ta her,

å e vart så løkkele fær å få trua på å bli ber.

Så vart de bevegelsesgrupp me nå Ronny Neegaard

- så me føtn gått planta på jorda står.

Stjønt fort ta her skoill bli æj interessant ti,

da'n starta me å spær me karr e he tongå mi.

Tongå va planta opp mot gane/framtenn;

fekk færtælt at da står ho i spenn.

Han sa vi skoilla tenkje på,

å slapp av å lætt tøngdekrafta rå.

Pustn e kje lett å trekkje

ni magå når'n står på ra å rekkje.

De e umule sjøl når'n e ålæn,

å få pustn på einninnj tå væn.

Litt rart å tenkje på at de føsst spebana jær,

de jær dæm no å de jor dæm fær.

Dæm kjæm plompan ut å sætt ti eit IIIK,

når dæm tømme longånnj ve hjælp tå å skrik.

Så trekkje dæm pustn hælt instinktivt,

fær angående ta e longånnj kunnskapsrik.

Men den så ha vårre ut æn vinterdag kan få,

så'n Ronny sa " mange bremså på".

Dan ette ha e time me nå Ronny hælt sjøl,

å da fekk e verkele føl

at når'n mestra å få pustn flær gång hælt ne,

får endele kroppen fre.

Mykkjy tå smærtånnj plussele færsvann.

Einn at de verka så bra me litte grainn!!

De ska kje aillvæg så mykkjy te,

de e bærre de at'n må vætta kalles æn ska jærra de.

Både Ronny å Andrea vil e ska ta ti me rætte muskla,

muskla jærninnj min ha slutta å huska.

E kjenne å prøva å fokuser,

å tykkje ta her e nåkkå på fer.

De te på å jær store endringa,

men resultate håpa e bli bra.

Gått å vætta æn e på rætt væg,

å kjenn at'n aldeles ikkje e fæg.

Fær nåkkå behandlinga kjennest ut så sætt de tebakers te start,

å de kan følast kjøle hart.

Men de står på bærre æj litta ri,

færre de åfna startn på æj ber ti.

De e spesielt ÆN teng e ha haft gått tå å ler;

de e at å slapp av å bestæm åver se sjøl, ska'n kje oinnervurder.

Gro å Odveig færtælt i mindfulnes;

at vi ska godta, men få bort tanka så ji negativt stress.

E e så gla fær æt e ha fått kåmme hit,

å vårte ber bit fær bit.

Hælt færdi me avspenning bli e væl ikkje færre e legg poinni bakkå.

Men DA ha e aillfaill endele nådd måle me å slapp av i nakkå.

Frå spøk te ælvar, e e så gla e ha

fått eit opphåill her på Aure, eit opphåill så e innmari bra.

Her får vi jælp frå aille kanta,

oansjitt ka så vainta.

Vi får alt rækainn på æj fjøl,

å vi lere å ha de gått me åss sjøl.

Vi får ræne sængkle, nyvaska gålv å do.

Å på rævvdag e vi færdi me meddan klåkkå to.

Matn ti se sjøl e eit æie kapittel,

men e finnj kje fint nåkk ord te å ha så tittel.

De e eit privilegium å få så go mat,

å de e fluss å væl ti på mange fat.

De e trivele fålk så smile å e blid.

Når'n e færdi e de bærre å gle se te næste målti.

Uti gainna he vi de kjøle bra,

ilag me våre me'pasienta.

Å føsst vekku så va vi så heldi å fikk

hør ho Ingrid på piano så bakgroinnsmusikk.

Her på Aure he e æj primærkontakt,

så ikkje messbruka si makt.

Vi får opplægg så passa åss sjøl så

kan vi få tailla æj stynn vesst de e nå vi føle på.

Di he mang fagområde, men de di he te felles,

e æt di kan å vil å elles

kjent e fort at di bry dåkkår å lytta,

å e føle di kompetansan ilag utnytta.

E vil di ska vætta e e takknæmle fær di

at e no ha fått spådd æj ber framti.

De e ikkje tvil; her e de døktie kvinnfålk å karra;

her bli'n hært å færstått, å her e de gått å varra.


Med de beste lykkeønskninger

fra Gunn Elin Røen.