Hvor er de unges stemme ?

Leserbrev fra Trond Hansen Riise, PPT Sunndal, Tingvoll og Nesset.
Meninger

Sinte unge menn som ikke viser respekt for voksne, ruser seg og arrangerer voldelige slåsskamper står nederst på den sosiale rangstigen. De utgjør 5% av sitt årskull og er en risiko både for jevnaldrende, foreldre og lærere. Streng disiplin og moralsk panikk er dårlige tiltak for å hjelpe og inkludere ungdom med atferdsvansker. Det er atskillig mer alvorlig å falle ut av skolen enn å få gult kort på Kulturhuset. Hva skaper og opprettholder atferdsvansker hos ungdom?

Vi har mye kunnskap om hva som skaper de tilstander som er beskrevet i lokale medier. Ungdomstida er utprøving og løsrivelse og mange tester grenser og nye miljø. Man opplever en ny frihet der de unge kan bestemme selv. Det kan være både smertefullt og ensomt. Noen finner hverandre og skaper subkulturer der drivkrafta er «vi mot de andre». På tomannshånd er de respektfulle og gode, men i gjengen viser de fram andre sider. De blir «konge på gata» etter at de er forvist og erklært uønsket.

Hvordan kan lokalsamfunnet intervenere slik at vi unngår ytterligere marginalisering som gjør at unge faller ut av sentrale arenaer som skole og fritidsaktiviteter?

Har dæm itj foreldre?

Foreldre har aldri fulgt opp sine barn så godt som i dag. Derfor blir det ekstra synlig når det glipper. Er det gener eller miljøfaktorer som skaper og opprettholder vanskene? Begge deler, men gener kan en gjøre lite med, miljøfaktorer kan en derimot påvirke. Et gammelt ordtak sier at det er enklest å oppdra andres barn. Det mangler ikke på oppfordringer om at foreldre må ta sin del av ansvaret. Det er selvsagt riktig. Foreldre prøver, men det kan være ulike årsaker som gjør at de ikke makter å følge opp så tett som ønskelig. Foreldre som er alene om oppdrageransvaret, sykdom og familier med lav sosio-økonomisk status er særlig sårbare.

Foreldres tilsyn og involvering beskytter ungdom mot å delta i risikobetonte aktiviteter. Det handler om å holde seg orientert. Du blir ikke populær der og da, men får kanskje en takk 10 år etterpå. Drar du på helgetur og lar 15 åringen være alene hjemme kan det være en form for omsorgssvikt. Myndighetsalderen er ikke 14 år, den er 18.

Fremtredende forskere hevder: «Its all in the familiy». Men det viser seg også at måten vi klarer å inkludere alle i barnehage, skole og fritid på har stor betydning. Det å mestre noe, få en venn og en trygg heim å komme til er beskyttende faktorer.

Skal vi lære unge å regulere sine følelser, må vi voksne lære å regulere oss selv. For en gutt med et aggresjonsproblem er far den beste til å drive «bremsetrening». Nestbest er en mannlig lærer eller terapeut. Dårlig stemning i familien med et vedvarende høyt konfliktnivå mellom foreldrene er den sterkeste opprettholdende faktoren for utfordrende atferd.

Aggresjon er «lønnsomt».

Noen barn er såkalte «early starters». Vi ser det allerede i barnehagealder. Barn som har aggresjonsvansker kombinert med svak empatiutvikling må få hjelp tidlig. Dersom de er i tidlig autoritetskonflikt gjennom å ha lett for å komme i konflikt med eldre barn eller voksne må det lyse rødt. Det viser seg at aggresjon er en «lønnsom» atferd, en får det som en vil på kort sikt, men både jevnaldrende og voksne trekker seg unna. Da er den vonde sirkelen etablert. De som trenger mest støtte fra jevnaldrende og voksne står i fare for å få minst. Det at aggresjon gir en form for makt over andre er problematisk. I ytterste konsekvens går det over i vold, dvs aggressive handlinger som går ut på å påvirke andre gjennom å skremme, skade, krenke eller smerte.

Hvor er «de gode hjelperne»?

Vi kan neppe bevilge oss ut av denne knipa. Har vi et kommunalt hjelpeapparat som er rigget for å møte slike utfordringer? Nei! Vi må i større grad samhandle og sette inn gode universelle tiltak for å fange opp og hindre at unge får skjevutvikling. Det gir store gevinster og er sterkt forebyggende. Vi trenger mindre solosang og mer flerstemthet. Tenk på hvilken styrke det kan være at små kommuner i disse tider blir kjent for et trygt og godt oppvekstmiljø.

Barnehagen og skolen som sentrale omsorgs- og opplæringsarenaer trenger økt kompetanse og kapasitet til å gi tidlig hjelp. Barn med aggresjonsvansker har et dårligere forhold til sine pedagoger enn andre barn. Tida med å vente og se er forbi. Får de ikke hjelp blir problemene større, ingen vokser slike vansker av seg. Det blir bare verre. Enheter som arbeider med barn og unge må i større grad lytte til barnehagen og skolens behov for støtte og veiledning slik at barn gis hjelp der de er.

Grenser, kjærlighet og samhold i familien er de mest treffsikre tiltak. Vi må forstå vanskene nedenfra, hva trenger de unge og deres familier? Deres stemme mangler helt i debatten. Derfor er det ekstra viktig å bevare evnen til empati, solidaritet og være utholdende i møtet med utfordrende atferd – og ikke tape mulighetene av synet.

Voksnes ansvar er å skape livslyst og fremtidsoptimisme. Ungdom trenger fortsatt mye søvn og grov heimbakakak. Og de trenger varme kjærlige voksne som ikke lar seg avvise selv når det røyner på. Det blir en dugnad der hele lokalsamfunnet kan bidra. Der «det er jamnijn som dreg».

Og dere unge må selv bidra: Der dere er passive tilskuere til vold og annen destruktiv atferd blir det bare verre. Dere er modige om dere klarer å si fra selv, og om nødvendig varsle voksne.