Meninger

- Koronaen og tiltakene har store konsekvenser

Koronapandemien og tiltakene rundt den har store konsekvenser for grupper av funksjonshemmede, kronisk syke og deres pårørende.

- Mens helsepersonell har ventet på Koronatilfeller, har viktige tilbud og tjenester for mange barn, unge og voksne falt sammen, skriver innsenderne. 

Meninger

Undersøkelser vi har utført viser at konsekvensene er både alvorlige og langvarige. Manglende oppfølging og behandling skaper sykdomsforverring og smerter, og mangel på tilbud og isolasjon gir angst og uro, og økt utenforskap i skole, utdanning og arbeidsliv. Mange sitter ensomme og grubler mer, noen er redde for å gå ut, og selvmordstanker er et økende problem, spesielt blant unge voksne. Pårørende har stått i store utfordringer, og utviklingshemmede har blitt utsatt for tilfeldig og uakseptabel forskjellsbehandling – som besøksforbud og adgangskontroll i private boliger.

Som en respondent sa: «Situasjonen har langt ifra normalisert seg. Det må myndighetene slutte å si». Siden det ser ut som vi vil stå i pandemisituasjonen i en god stund fremover vil vi komme med noen felles anbefalinger til myndighetene ved kommende lokale, regionale og nasjonale smitteutbrudd, slik at funksjonshemmede, kronisk syke og deres pårørende kan bli bedre ivaretatt enn tilfellet har vært så langt.

For å si det først: Vi skjønner at ansvarlige myndigheter måtte reagere raskt og effektivt i en situasjon som vi aldri har sett før og ikke hadde oversikt over. Men nå vet vi mer om viruset og hvordan det sprer seg. I vår var alle landets kommuner i beredskap, og flyttet personell og ressurser fra ordinære tjenester til testing og smittesporing. For å sette det på spissen: Mens helsepersonell har ventet på Koronatilfeller, har viktige tilbud og tjenester for mange barn, unge og voksne falt sammen. Vår første anbefaling er å ikke stenge ned mer enn nødvendig. Ved å følge smittevernreglene og ha smittevernutstyr på plass, kan det meste av behandling, tjenester og oppfølging gå tilnærmet normalt.

Vår andre anbefaling er å ha en beredskapsplan som sikrer at ikke noen faller utenfor. Pandemien har vist at noen rammes hardere enn andre. En beredskapsplan må sikre alle kontakt og oppfølging, og god, målrettet og tilgjengelig informasjon. Det må stilles nasjonale krav til hvordan risikovurderinger skal gjøres lokalt, og at inngrep må være basert på risikoanalyser, kunnskap og være forholdsmessige. For eksempel må man ikke kutte innen psykisk helse, men trappe opp dette tilbudet og sikre de viktigste tjenestene.

Vår tredje anbefaling er å opprettholde tilbudet til elever med vedtak om spesialundervisning og behov for tilpasset undervisning. Vi har vært svært bekymret for nedstengningen av skoler og skolehelsetjeneste, og de konsekvensene det har for barn og unge. Det vil ta lang tid før vi får full oversikt over konsekvensene, og de mest alvorlige er nok knyttet til de som er utsatt for vold og overgrep. I tillegg vet vi at det har vært store utfordringer for de med vedtak om spesialundervisning og behov for tilpasset undervisning. Noen har heldigvis blomstret under nedstengningen, og sluppet unna en hverdag med mobbing og trakassering. Men mange har slitt i en situasjon med digital undervisning.

Vår fjerde anbefaling er bedre og mer målrettet informasjon og kommunikasjon. Våre undersøkelser viser at det er behov for bedre og mer ensrettet kommunikasjon fra myndighetenes side, samt at generell informasjon om smittevern og smittefare må gjøres tilgjengelig for mennesker med kognitive utfordringer, døve/ hørselshemmede, blinde/synshemmede og døvblinde. Mye av utbruddene har vært i språklige minoritetsgrupper, og det er behov for bedre informasjon og kommunikasjon med disse om helseutfordringer. I tillegg anbefaler vi bedre dialog mellom helsefrivilligheten og myndighetene rundt aktuelle tema - for eksempel vil prioritering av vaksine når den kommer være viktig. Helsefrivilligheten bør være en naturlig del av beredskapsarbeidet og som sentrale medspillere i informasjonsarbeidet.

Vår femte anbefaling er å ta spesielt vare på pårørende. Mange står i en utfordrende ansvarssituasjon i normalsituasjonen, og tåler ikke mer belastning. Deres kjære er sendt hjem fra omsorgsboliger, avlastning, dagaktiviteter og skole, og mange har stått alene med oppgavene i flere måneder. De med voksne barn brukte fort opp omsorgsdagene sine, og de som ikke har kunnet stille på jobb har tapt inntekt. Ingen av tiltakspakkene har truffet disse. De ønsker å stille opp og ta vare på sine, men en form for økonomisk kompensasjon må komme til denne gruppen for at ikke den økonomiske byrden skal bli urimelig stor. Kriseberedskapsplaner må også omfatte pårørende som utfører hoveddelen av omsorgen.

Vår sjette anbefaling er å følge tett med på det som skjer i kommunene. Vi får tilbakemeldinger i våre undersøkelser som tyder på at kommunene bruker Koronasituasjonen til å kutte tjenester og spare penger. Det er helt uakseptabelt. Kommunene har fått store statlige overføringer som kompensasjon for utgiftene de har hatt i forbindelse med pandemien, og kan ikke bruke en presset økonomi som unnskyldning. Kommunene har et klart ansvar for tilbud og tjenester til funksjonshemmede og kronisk syke – også i krisetid. Normalsituasjonen med store variasjoner i hvordan kommunene ivaretar dette ansvaret er ytterligere forsterket med pandemien.

Vi er aller mest bekymret for de som nå sitter alene hjemme, og ikke tar kontakt med fastlegen sin eller andre tjenester. Fastlegene må få tydelig beskjed om at de har ansvar for listene sine og aktivt oppsøke de som bør ta kontakt, men ikke gjør det. Faste digitale krisestrukturer for kontakt og oppfølging må på plass. Det bør utføres tilsyn med at kommunene følger nasjonale anbefalinger, og tar sitt ansvar for hele befolkningen.

­­­­­­­­Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), SAFO, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Pasient- og brukerombudet i Oslo og Akershus, Personskadeforbundet, Diabetesforbundet, Mental helse, Pårørendealliansen, Unge funksjonshemmede, Rådet for psykisk helse og Kreftforeningen