Leserinnlegg

Med vennskap som valuta

Kjersti Ramsøy-Halle er avdelingsleder ungdom i Sunndal kommune.  Foto: Tina Fløystad

Meninger

Det er snart gått ett år. Ett år der et virus har styrt livene våre. Et virus har stoppet en hel verden. Og vi skulle gjerne ha sagt at alt blir som før. Men det kan vi ikke si. Ikke til våre ungdommer i alle fall. Du får ikke tilbake våren du fylte 15, sa Bent Høie en gang. Du får ikke tilbake plattdansen i Ålvundfjord sommeren du var 16. Du får ikke tilbake målet du skulle score på Norway cup. Du får ikke tilbake russetida di. Dessverre.

Herlige, kloke, impulsive, reflekterte, artige og nydelig fine ungdommer. Ungdommer som skal oppleve den altoppslukende forelskelsen- eller den bunnløse kjærlighetssorgen for første gang. Ungdomstid er karakterer, anmerkninger, kviser, klining, festing og russebil. Ungdomstid kan innimellom være å føle seg utenfor eller ensom. Latterkramper, bestevenner, intriger og krangling i vennegjengen. Mopedkjøring, pokerspilling, fotballkamper og konserter med bandet. Ungdomstid er en egen verden der det er behov for å holde voksne på avstand.

Det er snart gått ett år. Ett helt år der våre ungdommer har vist oss at de hører når det gjelder. Ungdommene våre har satt livet på vent, for at andre skal overleve.

Nå er vi halvveis inne i en ny sosial nedstenging som i stor grad rammer våre ungdommer. Igjen. Hjemmeskole, digital kulturskole, stengte fritidsklubber, stengte idrettshaller og stengte svømmehaller. Ungdommene våre har også lov til å ha en kohort-venn eller to, det har dessverre vært noe underkommunisert i denne nedstengingen- og mange ungdommer jeg har snakket med har vært alene. Hele dagen, hele ettermiddagen, hele kvelden. Hvis valutaen er vennskap- betaler våre ungdommer en høy pris. Hva koster det å være ensom? Hva koster det å miste kontakten?

Denne uka har jeg spurt 44 ungdommer i Sunndal kommune om hva som er det beste og verste med hjemmeskole. Det beste er kortvarige gleder, som at du kan sove lenge, chille i senga, spille FIFA hele døgnet, spise god mat når du vil og bestemme selv når du skal gjøre skolearbeid. Dette er jo åpenbart goder som også kan være fristende og forlokkende for oss voksne. For en begrenset periode. Når alt kommer til alt ønsker flesteparten av oss å ha noe å stå opp til.
Men hva er det verste med hjemmeskole? Svarene var ganske samstemte; savnet etter venner. Det å ikke kunne møtes. Å bli fratatt muligheten til å si hei til noen som passerer i korridorene.

Ungdommene i Sunndal kommune jeg har snakket med er klare i sin tale. Vennskap betyr alt.

18. januar er langt der fremme. For noen er det en evighet til. Hva skjer etter 18.januar? Nye fjorten dager med nedstenging? Hva blir da vårt svar på deres behov? Jeg er ingen ekspert, men det må da finnes alternativ der vi kan ivareta våre ungdommers ønske om å være sammen, samtidig som vi overholder de smittevernfaglige rådene?

Det er ikke godt nok å være fornøyd med at ungdomssenteret er åpent for fem og fem- når vi ser at det tilbudet nesten ikke blir brukt. For meg virker det som om mange ungdommer har mista litt gnisten. Hvert barn har en flamme i brystet, sa Margreth Olin en gang. Vi har ikke råd til at den flammen skal slukke. Den som når ungdommer best er ikke velmenende voksne, men nettopp ungdommer. De trenger hverandre, mer enn noe annet. Det må vi som voksne ta på alvor!

Kjersti Ramsøy-Halle


Avdelingsleder ungdom,

kulturtjenesten i Sunndal