Leserinnlegg

Aldri mer 22. juli

Lusie Gjersvoll, leder av støttegruppen etter 22. juli Nordvest 

Meninger

I år er det 10 år siden terroren på grusomt vis tok livet av 77 mennesker, fire av dem fra regionen vi representerer. Skal vi kunne si «Aldri mer 22.juli» med god samvittighet må vi ta ansvar hver eneste dag for at det ikke skjer igjen.

Snart det 10 år siden terroren rammet oss. 10 år siden Jon Vegard Lervåg, Sverre Flåte Bjørkavåg, Guro Vartdal Håvoll, Hanne Kristine Fridtun og 73 andre ble drept i angrepene på regjeringskvartalet og Utøya. Mennesker som skulle leve meningsfylte liv, som hadde drømmer og visjoner for framtida som de brant for. I Ålesund, Sula, Ørsta og Stryn blir dagen markert ved minnemonumentene som ble reist i hjemkommunene til de som ble drept. I tillegg vil det bli egne arrangement i mange andre kommuner. Dette blir gjort fordi det er viktig å minnes, og det er også viktig å bli påminnet hva vi lovet hverandre for ti år siden.

10 år er lang tid og 10 år er kort tid. For de som savner en sønn, datter, søster, bror, et barnebarn eller en god venn har disse ti årene bestått av mye sorg, smerte og savn. For de som overlevde terroren er det 10 år siden de gikk gjennom sitt livs største mareritt og mange ble påført traumer de må leve resten av livet med. ‘

Men ti år er også lang tid. På ti år har nye barn begynt i skolen som ennå ikke var født i 2011, på ti år rekker hverdagen å komme tilbake. På ti år kan vi fort glemme hva vi lovte oss selv etter den skjebnesvangre dagen i juli 2011.

Det norske samfunnet mistet sin uskyld 22.juli 2011. Vi mistet troen på at politisk motivert vold ikke skjer her, og vi mistet den verdifulle tryggheten om at ingen blir drept for det de tror på i Norge. Vi fikk se hvilke konsekvenser sviktende beredskap har. Vi fikk også se samhold, omsorg og felleskap.

Vi sto alle samlet og svarte terroren med rosetog, mer demokrati og åpenhet. I dagene etter 22.juli 2011 sa vi alle «Aldri mer 22.juli». Men vi må si det på nytt og på nytt. Lovnaden må leve.

Hva betyr så «Aldri mer 22.juli»?

Aldri mer 22.juli er egentlig flere lovnader. Det er at samfunnet må kunne takle uventede kritiske situasjoner. Denne beredskapen kan være politi, veisperringer, helikopter. Den er samfunnets evne til å beskytte innbyggere mot væpnet angrep og trusler. Det er også å kunne ivareta mennesker som blir utsatt for et angrep slik vi ble 22.juli 2011. Dette er et myndighetsansvar. Aldri mer 22.juli betyr å tette hullene i beredskapen.

Aldri mer 22.juli betyr også mye mer enn dette. Det betyr at unge mennesker må lære om hva som skjedde den grusomme fredagen for 10 år siden. Det betyr at skolen må fortelle om hva som skjedde, hvordan det kunne skje og hvorfor det skjedde.

Det betyr at vi må kunne ha en ærlig offentlig samtale om hva som gikk galt. En samtale der det vonde kommer fram og vi tåler å høre det. En samtale der målet er å lære. Der vi åpent og søkende stiller spørsmålet hvordan kunne dette skje. I år har mange flere av de som var der og som kjente 22.juli-terroren på kroppen stått frem og gitt oss flere fortellinger og flere perspektiv om hvordan de siste 10 årene har vært. Dette er viktige fortellinger å lytte til for at vi skal kunne komme videre, lære og forebygge at det ikke skjer igjen.

Aldri mer 22.juli betyr også at vi tenker over hvordan vi alle kan være med på å verne om og formidle de grunnleggende verdiene samfunnet vårt bygger på. Det er et samfunnsansvar vi alle har. Jeg håper du vil være med å ta det ansvaret.


Lusie Gjersvoll,

leder av Støttegruppen etter 22. juli Nordvest