Det er jakttid i Norge. En tid da mange naturelskere ikke orker å gå i skogen. Det er som å kjenne en kniv i hjertet, når lyden av et skudd gir ekko gjennom naturen, og man føler trang til å krølle seg sammen i natursorg over at man har mistet enda mer.
Mange misliker trofejakten i Afrika. Dreping av dyr som kun er utført for å skryte, med bilder av «se så stor og tøff jeg er som drepte et digert dyr.» At dyret aldri hadde en sjanse, er en ting. At det samme skjer i Norge, vil ikke folk innrømme. Et trofébilde er et skrytebilde, uansett om det er med en drept løve, giraff, hjort eller elg. Den som trykket av på avtrekkeren og sørget for at kula ble dyttet ut av løpet og inn i hjertet – forhåpentligvis – på dyret slik at det døde, poserer ofte på bilder sammen med dyret de drepte. Og med overskrifter som ikke akkurat er nøytrale, er det ingen tvil om at gjerningsmannen er stolt over å ha drept et dyr. Det er skutt, det er dødt, det er drept. En spade er en spade, også her.
Å bla seg rolig nedover en nettavis – samme hvilken – og være nødt til å tåle, år etter år, å se trofébilder med stolte jegere sammen med drepte dyr, er ikke trivelig for den som ønsker å oppleve dyrene i levende live. Hver gang jeg hører et skudd i nærområdet på denne tiden, så vet jeg at et nytt dyr er drept og dermed også min sjanse til å få oppleve det dyret ellers i året. Jeg har mistet noe, men hobbyen til de som liker å drepe dyr i skogen, går i mange tilfeller foran de fleste andre. Og det hører med å være stolt av det man har drept, så bilde blir tatt og man havner gjerne i lokalavisa.
Jeg har reagert før, og nå når jeg nettopp hadde tegnet abonnement på min egen lokalavis og ble nødt til å se en drept hjort jeg ikke ønsket å se, følte jeg trang til å reagere. For jeg vet jeg ikke er alene. Men jeg vet også at det er vanskelig å si fra mot jegerstanden og folk som heier på jakta. Det er tøft å stikke fram huet bare for å få det hogd av i et kommentarfelt – og kanskje særlig i lokalmiljøet. Og jeg hadde ikke lagt ut en kommentar, om jeg ikke var godt vant med å legge hodet på stabben i andre sammenhenger.
At noen kan bli så forarget over å vite at andre ikke liker å se bilder av drepte dyr… Korttenkte kommentarer, egoistiske kommentarer, frekke kommentarer… og de uunngåelige lattertrynene – emojis fra folk uten evne til å uttrykke seg skriftlig. Det var ikke engang et ønske om å utelate slike bilder i sin helhet fra avisa. Det var kun et ønske om at avisa tok hensyn til de som ikke orket å se bilder av drepte dyr mens de scrollet nedover for å få med seg lokale nyheter. Jeg fikk beskjed om at jeg var tander, og det bare var å scrolle over – men det er ikke poenget, foruten at man ikke skulle være nødt til å skynde seg forbi når man snubler over et slikt bilde, og kanskje går glipp av noen saker som ligger over, under eller ved siden av. Det ble sammenlignet med bilder fra krigen i Ukraina, noe som ikke er sammenlignbart i det hele tatt, da krigen ikke er en hobby (kanskje Putin mener det) og heller ikke frivillig (slik jakt og skrytebilder er). Jeg fikk beskjed om at det måtte da gå an å ta hensyn – som om ikke vi som misliker slike bilder ikke har tatt hensyn i alle år. Vi er mange som blir kvalme og opprørte ved trofébildene som legges ut hver bidige jakt, og likevel har vi alltid vært nødt – ufrivillig – til å ta hensyn. Er det ikke da på tide at media våkner og skjønner at dette ikke er for alle, og at det ikke er særlig greit å slenge slike bilder i ansiktet på folk som må se dem ufrivillig?
Hvor vanskelig skal det være å legge ut en sak uten bilde, med overskrift som klart viser hva det gjelder, så man selv kan velge å gå inn eller ikke? Den som ikke skjønner ut ifra overskriften at det her er en figur som er stolt over å ha drept noe, og ikke fatter at det er bare å klikke seg frivillig inn på saken for å lese og se, den bør kanskje ikke ha tilgang på internett, for da er det bortkasta penger.
Er ikke mitt abonnement like viktig for avisa? Og like mye verd som de andres abonnement? Når jeg endelig har fått såpass å rutte med at jeg kan senke skuldrene og spandere på meg et årsabonnement på lokalavisa, da føles det ikke greit å være nødt til å ta hensyn og godta noe som kan bli unngått, om avisa hadde valgt å ta hensyn til alle abonnentene. For så lenge det er en sak de kan klikke seg inn på, de som vil, så er det å ta hensyn til alle abonnentene. Også de som liker slike bilder, de som ikke liker dem, og de som ikke tør å si ifra på grunn av hårreisende kommentarfelt.
Lokalavisene skal være for alle de lokale, skal de ikke? Under jakttiden er ikke lokalavisa for meg. Og blir det flere slike bilder, avslutter jeg abonnementet. Jeg blir servert mer enn nok av natursorg ellers i året, jeg trenger det ikke mens jeg skal holde meg oppdatert i nyhetsbildet.
Berit Helberg