Det er et stort og vanskelig tema, og jeg har valgt å kalle innlegget mitt «Når kjærlighet ikke er nok» For slik føles det for mange etterlatte til en som har valgt å forlate livet.

Personlig har jeg aldri slitt verken med dype depresjoner eller psykiske lidelser, men jeg har levd tett på flere som har slitt, og jeg har vært pårørende i alvorlig psykisk sykdom i mange år.

Så hvordan det faktisk er å leve med så tunge tanker at det å ta livet sitt virker som den eneste utveien, er bare blitt skildret for meg. Men jeg har empati nok til å kunne sette meg inn i mørket de lever i.

Et selvmord er slutten. Og tilbake sitter familier og pårørende igjen med skammen, skyldfølelsen, sinne og sorg. Og ofte mange ubesvarte spørsmål.  Spørsmål som:

Hvorfor forlot pappa oss, var han ikke glad i oss?

Var jeg en dårlig mor/far for barnet mitt?

En dårlig kjæreste?

Sviktet jeg som søster eller bror?

Sviktet jeg som venn?

Var det vår skyld?

Gjorde jeg nok?

Hva om jeg hadde gjort det eller det, hadde du levd da?

Alle disse ubesvarte spørsmålene man aldri får svar på. Skyldfølelsen, skammen. Sinnet over å bli forlatt. Sorgen som blir preget av alle disse følelsene. Vonde følelser som gjør at det blir ekstra vanskelig å snakke åpent om det. Og kanskje er sinne den letteste følelsen å bære med seg etter et slik tap?

Depresjoner og psykisk sykdom rammer hele familier og nære relasjoner. Ofte lever man lenge med bekymringer, angst og vanskelige familieforhold før noen tar livet sitt. Det kan være mange grunner til at det går så langt at man velger å avslutte livet. Manglende innsikt i sin egen sykdom, man ønsker ikke å ta imot hjelp, eller hjelpeapparatet greier ikke å gi den hjelpen en trenger.

Derfor vil jeg sette litt fokus på støtte til pårørende. Det er for sent å komme med støtte og kriseteam når noen allerede har tatt livet sitt, selv om man da i aller høyeste grad også trenger den støtten man kan få.

Men man må få hjelpen lenge før den tid. Det finnes flere hjelpetelefoner for pårørende, men dette er ikke nok! Pårørende i psykisk helse trenger også støtte og veiledning i hverdagen, og et fungerende lavterskel-nærtilbud burde komme på plass i alle kommuner.

Pårørende innen psykisk helse har så mange hensyn å ta, at de ofte ikke kan snakke fritt om sine bekymringer, uten å utlevere et menneske som kanskje ikke ønsker det, eller evner å forstå hvor syke de er. Derfor er livet som pårørende til psykisk syke ofte veldig ensomt. Man bærer store bekymringer og belastninger alene.

Og jeg kan ikke få sagt det nok. Pårørende vet ofte hvor skoen trykker, og har viktig informasjon til helsevesenet. Og skal man hjelpe en som er syk så tror jeg en lykkes bedre om man også hjelper pårørende og familier i livssituasjonen de deler med den syke.

Hilde Kvam Furre