At stor økning av antall eldre, gamle og syke i de kommende 15-20 årene vil gi kommunene utfordringer, er ikke noe som kommer overraskende verken på politikere eller folk flest. Alle som bryr seg vet det.

Etter mange år som politiker og tillitsvalgt både i arbeidslivet og i Pensjonistforbundet, har jeg deltatt relativt synlig i arbeidet for arbeidsfolks rettigheter og folkets velferd. De siste 10 – 15 årene, har jeg spesielt vært opptatt av pensjonistenes rettigheter og ikke minst, påpeke viktigheten av å forberede utviklingen som vi alle har visst ville komme i helse- og omsorgssektoren. Dessverre må jeg nok si at responsen på de faktaopplysninger vi har presentert, i alt for liten grad har blitt tatt på alvor hos politikerne både sentralt, regionalt og lokalt. Slik en nå får inntrykk av, har media fått enkelte ordførere og rikspolitikere i tale.

Det som nå kommer frem er at de utfordringer som den store økning i antall eldre representerer for kommunene og det norske velferdssamfunn, blir presentert som umulig å klare. Det høres ut som en katastrofe at folk som er født, etter hvert blir eldre, gamle og syke. Den reelle grunnen for dette, er den svært vanskelig kommuneøkonomi og at kostnadene med å betene en alt for høy gjeld blir svært vanskelig.

Sannheten ligger i at iveren til å prioritere kjekt å ha-prosjekter fremfor å ta innover seg den virkelighet som ligger i kommunens plikt til å gi befolkningen gode tjenester nærmest mulig der de bor, har vært for stor.

Kommunene har en lovfestet plikt til å gi innbyggerne de tjenester folket har lovfestet rett til å få fra vugge til grav. I letingen etter tiltak som kan hjelpe, kommer ordførere og andre politikere nå på banen med forslag om at i den vanskelige situasjon, må frivilligheten og pårørende sterkere med.

La det være klart; Både frivilligheten og pårørende er i stor grad på banen allerede i dag. Hvis det er slik at enkelte kommune- og rikspolitikere ikke har fått med seg det, kan jeg gi dem følgende opplysning: Verdien av den frivillige innsatsen som de norske pensjonister står for i det norske velferdssamfunn, er svært stor.

For å tallfeste noe, er pensjonistenes innsats verdsatt til ca. 29 mrd - 29 tusen millioner kroner. I tillegg kommer all den innsats som frivillige utfører i idrett, musikk, kultur og ikke minst, i redning og beredskap. De pårørende er også trukket inn i debatten. For det første gjør pårørende en stor jobb innenfor dette feltet allerede når bo og arbeidssituasjon gjør det mulig, men nå blir det tatt til orde for at pårørende skal gå inn å ta oppgaver som er kommunens ansvar og eventuelle inntektstap som følge av det, skal kompenseres med "pleiepenger".

La vi fort bli enige om frivillige og pårørende gjør en stor jobb på dette feltet allerede i dag. Skal det bli mer av dette og at denne frivillige og pårørende innsatsen også skal lønnes, da må en slik ordning sees i sammenheng med lov- og regelverket i arbeidslivet i Norge. Nei, de lovpålagte tjenester til folket er det offentlige Norge sitt ansvar og kommunene er satt til å utføre tjenestene. Dette må tas på alvor, "leke" seg med ideer som minner om tiden for et par mannsaldre siden, blir hån mot de som gjennom i generasjoner har deltatt i byggingen av vår velferd.

Kjære politikere; Kom på banen og fortell oss at dere tar oss pensjonister og pleietrengende på alvor. Husk at vi pensjonister utgjør en andel av den totale befolkning i Norge på ca 20% og andelen vil vokse. For Møre og Romsdal betyr det at vi pensjonister teller ca. 60.000.

Vi er opptatt av å ta vare på vårt dyrebare demokrati og derfor bruker ca. 78% av oss stemmeretten på valgdagen.

Av Mellvin Steinsvoll, pensjonist