Jeg leser i Driva at formannskapet i Surnadal tirsdag stemte mot å ta imot 20 flyktninger versus 50-70. I den forbindelse ble det argumentert med at «Enhetene sier at det knirker, men det knirker mer der flyktningene kommer fra».
Når kommuneadministrasjonen og enhetene forteller at samtlige tjenester «knirker», altså er under sterkt press, er det oss kommunalt ansatte de snakker om. Vi som strekker oss så langt vi kan for å utdanne, integrere, forebygge og hjelpe. Da blir en uttalelse som dette i beste fall et tegn på uvitenhet.
Det virker som varianter av denne uttalelsen er det eneste argumentet politikere har å komme med i debatten, og det slår i hjel all åpenhet og dialog når man gjør seg blind og døv for virkeligheten. Er det viktigste for politikerne det å bygge sin moralske høyborg så høy at de ikke hører oss her nede på gulvet?
Hvor mange kommunestyrerepresentanter har med flyktninger å gjøre i det daglige? Hvor mange kjenner flyktninger personlig?
Vi i integrering, oppvekst, familie og helse gjør nettopp det. Vi ser den psykiske uhelsen blant de voksne og alle de virkelig alvorlige ringvirkningene det har. Vi ser hvor forskjellige forventninger vi har til foreldrerollen. Vi rekker ikke å trøste alle treåringer, niåringer og tenåringer som gråter og slår fordi ingen forstår. Vi har ikke nok ansatte til å takle traumer, omsorgssvikt og skolehverdager i et fremmed land.
Nå må dere holde holdet kaldt og ta ansvar for de flyktningene vi har tatt imot. De har enorme hjelpebehov som surnadalssamfunnet ikke er rigget for. Hver flyktning er en forpliktelse. Å ta imot 20-50 flyktninger i stedet for 70 er derfor å ta ansvar.
Ta spesielt ansvar for barna, både de som var her fra før og de som har flyktet hit.
Ta ansvar for oss, så vi kan ta vare på flyktningene våre.
Kommunalt ansatt