Sunndal er vill og vakker, og turistar har besøkt dalen vår sidan midt på 1800-talet. Den gong var det jakt og særleg laksefiske som tiltrekte seg velståande britar og nokre nordmenn. No er det ikkje så mange ville dyr att, og villaksen har kome på raudlista. Men den mektige naturen har vi framleis, og den er vel verdt eit besøk. Naturopplevingar har vorte noko av det hottaste på reiselivsfronten, og mange norske kommunar ønskjer å få sin del av turisttrafikken. Slik får ein både eit godt omdømme og pengar i kassa. Å byggje trapp har vorte populært mange plassar i landet vårt, og i vårt område har både Midsund og Nesset satsa på det.

Eg er ingen absolutt motstandar av sherpatrapp. Der naturen er nedsliten, og der ein ønskjer å ta kontroll på turisttrafikken, har ei sherpatrapp absolutt ein funksjon. Dette er ikkje tilfellet for stien langs Vinnu. Den er framleis i god stand, og byr på ei fantastisk vandring i ein grøn jungel med fuglesong og strimer av sol gjennom tett bladverk. Det er ganske utruleg at ein kan få ei slik oppleving eit steinkast frå riksvegen. Mange utabygdes finn vegen til Vinnu, og dei er alle er like betatte av den vakre naturen og av nærkontakten med den glitrande fossen. Kvifor skal vi byggje trapp her? Kvifor skal vi endre på noko som er så fint?

Sjølvsagt har eg fått med meg at kommunen og delar av næringslivet vi byggje ei trapp, ikkje berre opp til 420 meter til ein prislapp på sju millionar, men opp til over 800 meter. Kva dette vil koste har eg ikkje høyrt noko om. Draumen om verdas lengste sherpatrapp langs ein spektakulær foss lever framleis. Denne attraksjonen skal vere til glede for oss lokale, og ikkje minst trekkje store skarar av turistar til dalen vår. Vel, å gå fleire hundre høgdemeter i ei trapp er ikkje for alle. Det er nærmast for ekstremsport å rekne. Å gå i ei trapp er hardare for kroppen enn å gå langs ein sti. Dessutan kan det bli svært utfordrande å gå i trappa dersom ho blir våt. Eg vil tru at dei fleste vil trenge to-tre timar på å nå opp til øvste stopp, og dersom det kjem regn på tur ned, skal du vera stø på foten. På Reinebringen (448 m) i Lofoten var det ei dødsulykke i desember 2021. Der har det vore trapp sidan 2016. Når ein tilrettelegg for trafikk, følgjer det vel eit visst ansvar med? Skal trappa stengast enkelte dagar? Kven skal passe på?

Verdas lengste sherpatrapp langs Europas høgaste foss høyrest unekteleg tøfft ut. Og dei siste åra har Vinnufossen vore imponerande med det blanke vatnet som fell i ulike løp ned fjellet. Alt vatnet kjem frå Vinnufonna på Vinnufjellet. Dette er ein isbre som til liks med andre brear i landet vårt smeltar i raskt tempo. Den store vassføringa vi har hatt dei seinare år vil ikkje vare evig. I Sentralt stadnamnregister er Vinnu karakterisert som ein bekk, ikkje en foss. Og det vil den nok bli igjen. Har Vinnutrappas Venner undersøkt kor lenge ein kan vente å ha alt vatnet ned fjellsida? Skal ein bruke fleirfoldige millionar på ei sherpatrapp, bør ein vel ha eit visst tidsperspektiv? Det blir ikkje same stasen å gå langs eit lite sikl. Eg vil meine at det blir triste greier, særleg når ein reflekterer over kvifor alt vatnet ikkje er der lenger.

Vi har svært mange fine fjellturar i Sunndal, av ulik lengde og vanskegrad. Er vi flinke nok til å informere om dei, i detalj? For naturen sin del er det ein fordel å spreie trafikken. Dessutan er folk ulike. For enkelte kan Kongelhjellan (med utsikt heilt ned til fjorden og vakker kveldssol) vera eit riktig val. For andre kan Hoåsfjellet med ei vandring bort til Vinnufonna og vidare opp på Furunebba (ein tur med spektakulær utsikt ned i Sunndalen og mot Storkalken) gi store opplevingar. Kanskje Sunndal skal tore å profilere seg på inngrepsfrie turopplevingar, og ikkje på verdas lengste sherpatrapp? Da vil dei tilreisande kanskje vera her litt lenger også, ikkje berre haste vidare til neste rekordattraksjon. Det ville i så fall gagne både overnattingsbedrifter og handelsstanden. Og det er mykje rimelegare.

Anne Britt Malvik, Mdg Sunndal