Nå skrev jo jeg om dette til eksamen i gammelengelsk på engelsk mellomfag for en del år tilbake. Jeg var uheldig, fordi det var én bok i pensum jeg ikke hadde fått tak i, og vi fikk oppgaven akkurat fra den. Av oss 6 studenter, var det 3 som trakk seg før eksamen, og jeg strøk nesten, men stod. De andre to var fra England, og en av dem het Churchill, husker jeg. Jeg tok ikke opp igjen eksamenen, men har siden husket saksområdet veldig godt.
Nordmennene har to ganger endret språkutviklingen i England: Første gang gjennom en massiv fredelig innvandring til midt-England der de giftet seg inn i engelske slekter – og der de tilførte, ikke bare et nytt vokabular, men de endret også «limet» i språket – fonetikk og grammatikk.
Den engelske språkhistorien fortsetter: «Så reiste nordmennene til Normandie, og med sin store tilpasningsevne, tok de raskt på seg franske skikker og fransk språk, og så kom de tilbake til England, nå som erobrere, ikke som innvandrere, og de tilførte det engelske språket erobrerens vokabular, men erobrere endrer ikke språkets «lim» - fonetikk og grammatikk.»
Jenstads sunndalsspråk er svært forskjellig fra surnadalsdialekten. Den siste har flere fellestrekk med både engelsk og fransk, og det har jeg tenkt å bruke tiden på når jeg er ferdig med boka jeg holder på med nå. Kanskje skal jeg ta en doktorgrad på mine gamle dager. Ved universitetet i Bergen, har jeg tenkt. Jeg har en fagmann i kikkerten i Bergen, som veileder.
Jeg ser at i Sunndal «ohappa» folk seg. I Surnadal «ohapa» vi oss.