Som treåring påska 1956 kan jeg faktisk huske mitt første møte med villreinen, fordi det gjorde så sterkt inntrykk. Min far dro skikjelken der jeg lå i en skinnfell og da vi nærmet oss hytta som året før var flyttet fra Osvatnet til Langvatnet i Torbudalen grunnet planlagt oppdemming av vatna, lå det en flokk på omlag 1000 dyr på isen nedom hytta.

Aurautbygginga var i full gang flere steder i området på hele 50-tallet. Jeg husker det var brakkerigger og anleggsdrift 6 steder i selve Torbudalen og flere steder ved Aursjøen.

Mange anleggsfolk jobbet der og de fleste var så slitne fordi de jobbet lange, tunge skift at de holdt seg i anleggsområdene og sov når de hadde fri. Bortsett fra i helgene da noen dro ned i bygda for å drikke og slåss og treffe damer.

VOLDSOMT MYE REIN

Og rein løp det nesten overalt og de gnog svart lav av steinene rundt hytta. Ved anleggsvegen, som ble kjørbar i oktober 1950 fram til damanlegget ved Aursjøen, sto ei brakke som vi kalte Skuret. Der inne ble det lagret salt til bruk på vegen.

Kroken som holdt døra hadde gitt etter for voldsomme vinder, og døra som lenge sto og slo i vinden, ble til slutt revet av hengslene.

Glemmer aldri synet av de magre små dyra som først slikket salt ved døråpningen og etterhvert som flere kom til, hoppet inn i skuret for å smake på herligheten.

Da jeg nylig var på jakt inne ved Istjønnbua, minnet det meg om denne opplevelsen. For der hadde verdens villeste rein lagt igjen mange svarte pellet en halv meter fra dørstokken. Så hytter og setre uten folk står ikke i vegen for reinen.

Men den gang i 50-åra så var det kanskje så mye som 20.000 villrein i Snøhettastammen. Ingen visste. Det meste av lav til vinterbeite var helt nedslitt og dyrene var små og magre. Døde dyr var et vanlig syn i fjellområdet ved påsketider.

FORPLANTNING

Som med mange andre arter, inkludert mennesker og fisk, er naturen slik innrettet at kjønnsdrift og formering øker signifikant med hunger, matmangel, (krig)og stress! Det er naturens måte å sikre en arts overlevelse på.

Så under og etter andre verdenskrig, var det ikke mange nordmenn som hadde våpen og villreinen i området var nesten ikke beskattet i en periode på over 15 år og stammen eksploderte i antall. Jerv fantes knapt og ørn var det sjelden å se. Tror det var skuddpremie på rovvilt den gangen.

VILL JAKT

Men etterhvert ble et jaktgevær nesten allemannseie og fra rundt sist på 50-tallet var det ville tilstander i fjellheimen.

«Alle» skulle på jakt og mange, særlig fra industrieventyret på Sunndalsøra, hadde aldri jaktet før. Hørte en fortelle at han tok av seg skoene da han stilte på en reinsflokk! Og han fant aldri skoene sine igjen..

Og «1 stk villrein», som jeg husker det sto på jaktkortet, var tolket bare som veiledende.

Med mye jeger i fjellet ble det skutt og skadeskutt og steinet ned kjøtt i steinurer nesten overalt. De som ikke fikk skutt dyr, stjal kjøtt fra andre og det ble endel ufred.

Det var helt vanlig at folk som kom ned etter vellykket jakt, bare hvisket til sine nærmeste om resultatet, og det ble ofte flere turer opp igjen for å hente kjøtt.

FREDNING

Selvfølgelig kunne ikke dette gå bra i lengda, og sist på 60-tallet var stammen så liten at fredning måtte til. Det førte til at stammen tok seg raskt opp igjen. Bukkene ble nesten dobbelt så store som de hadde vært og få likte å skyte kalv, så rekrutteringa var god.

Kalver i Snøhetta-stammen har aldri vært på størrelse med naboområder med mere innblanding av tammere og mindre sky rein og frodigere beiter.

At kalve-vektene blir brukt som argument for å holde stammen nede på et høyst risikabelt minimum, er for meg uforståelig. Det finnes ikke pålitelige registreringer av kalve-vekter fra jegere i området frem til nå! Jeg har kjent mange jegere som gjennom årene nødig ville innrømme å ha skutt en liten kalv, så den historiske statistikken forvaltningen eventuelt har fra jegere, er ingenting verdt. Og svært få har båret med seg vekt innover fjellene og mange har beinet delvis ut slaktet før bæring.

MYE STORBUKK

Når det gjelder bestanden av storbukk, så mener jeg den er for stor. Med omlag 30% av storbukk i stammen som slåss hele oktober og november.

Noen vil sikkert mene at det trengs en bukk for hver simle, men det tror ikke jeg. Og mens storbukkene slåss, tar kanskje ungbukkene seg av simlene og kjører først.

Det har i flere tiår bekymret meg at de storbukkene jeg har slaktet, ikke har stort mere kjøtt på beina enn en fin kløftbukk. Ytrefiletene har vært som tynne skosåler med et voldsomt fettlag utenpå. Forklaringen på det mener jeg er at en storbukk som aldri får gjøre jobben sin i fred, men må slåss med så mange andre jevngode bukker, blir helt avmagret før vinteren setter inn. Og når de som overlever, kommer på vårbeite, så legger de ikke på seg muskler og kjøtt igjen. De legger bare på seg fett! Og noen dør når de helt avmagret kommer på kraftig vårbeite.

Når jeg nå ser for meg den største flokken på 1000 dyr med kanskje 300 noenlunde jevnstore bukker som slåss en hel måned om simlenes gunst i samme flokken, må det også være en veldig stor belastning for simlene som ikke får fred til å beite.

Tidligere var store bukker veldig kjøttfyldige i tillegg til at de hadde et tykt fettlag. Og i andre andre villreinområder der jeg har skutt en del storbukk, har kjøttfylden under fettlaget vært mere normal.

Jeg kjenner ikke en eneste sau eller geitbonde som har fjøset halvfullt med avlsbukk.

Ja, jeg kjenner argumentet om at store livskraftige bukker er viktig for en bestand for å få stort og livskraftig avkom og tidlig brunst osv. Men hva hjelper vel det når så få kalver overlever nebb og klør og rovdyrkjeft?

Men reinsamene vet vel mere enn oss om dette, så hvorfor ikke spørre dem om optimal storbukkandel?

At Sunndal Fjellstyre vil ha enda flere bukker i stammen, for at de skal trekke med seg simler mot vest i april/mai, er jo i teorien en god og egoistisk tanke. Men hvorfor i all verden skyter de da samtidig ned halvparten av de 15- 20 bukkene som kommer utover fjella hver vår?? År etter år og de blir ikke flere! Hvorfor ikke frede disse så vil antallet trolig doble seg hvert år og sjansen for at ungdyr og simler kan følge med vil øke?

KALVENES SKJEBNE

Predatorene skiller ikke mellom nyfødte kalver fra ulike foreldre og tar ikke de svakeste nyfødte kalvene som alle er forsvarsløse! Er det bare jeg som har stor medfølelse med simlene, som selv kan bli drept om de forsøker å forsvare kalven sin? Og kalver fra store, livskraftige foreldre, må da vel være de mest verdifulle dyrene i stammen?

Når disse nå i flere år i tillegg er blir skutt ned med rause kalvekvoter tre måneder senere, vil stammen veldig raskt «forgubbes». Slikt gir på kort sikt penger i kassa for en kalveskrott som enda ikke har fått bygd opp særlig kjøtt på sine knokler og ben, men er det virkelig fornuftig?

Det blir hevdet at mange kalver dør første vinteren, så derfor bør en stor andel av dem skytes før de dør.. Tenk det da!? Kall det forskning, kall det politikk, kall det hva du vil, men for meg er det helt uforståelig. Vinteren er naturens måte å ta ut de aller svakeste individene på. Stikk imot det som har skjedd og skjer med jakt på kalv. Det er ofte de største og fineste dyra som skytes og fører i løpet av mange år til ei negativ avlsutvikling.

Og hva er logikken i at kalvekvotene fastsettes før kalvinga og ingen vet hvor mange kalver som overlever?

Og hvordan kan villreinrådet være fornøyd med jobben de har gjort, når under halvparten av simlene har kalv på vestområdet? Mener de virkelig at det er bærekraftig og i skjønneste orden?

NEDSKYTING AV SMÅFLOKKER

Jeg vet at reinsbukkene må være mange for å lete opp simleflokkene i vide fjell, men slik er det snart ikke lengre!

Fortsetter de siste års utvikling, går snart hele stammen i en stor flokk i kjerneområdet. Disse er nesten umulig å jakte på og blir derfor mindre beskattet. Mens dyr i småflokkene i området rundt, har mye større risiko for å bli skutt.

Store fjellområder vest i Sunndalsfjella har nå i mange år ligget ubrukt av fostringsflokker på grunn av dette og at det er så få dyr at de trenger ikke bruke hele området.

Gradvis år for år er simlene i småflokker i utkantene mot vest blitt hardere beskattet og skutt ned. Fordi de var lettere å felle i et mere kupert terreng. Det var disse simlene som brukte de gamle trekkveiene mellom øst og vest og følte til tilhørighet på begge sider.

Dyra som nå er igjen føler seg tryggere i store flokker i et flatere terreng langt øst med oversikt rundt seg. Kanskje er det også en viss innblanding av tamrein-gener fra områdene lengre øst fra langt tilbake i tid? I så fall er den opprinnelige villreinen kanskje allerede utryddet? Dyra som nå er igjen i store flokker, har i alle fall mange likheter i oppførsel med tamrein når de er på Lesja og Dovreterreng. De begynner å løpe tett i ring når de blir skremt i jakta.

FORSTYRRELSER I KALVINGTIDA

Før i tida, var det mest fjellstyrets folk som ville observere, oppleve og fotografere som forstyrret simlene før og under kalving. Og det er representanter for forvaltningen i form av SNO som de siste årene med snøskuter på leiting etter ekskrementer av jerv, som har forstyrret og skremt drektige simleflokker i april/ mai i kalvingsområdene. Venner som har sett det hele fra luften, er helt rystet over mengden snøskuterspor blant forstringsflokkene i tida før kalving!

Ellers har det i min tid vært lite forstyrrelser og ferdsel av folk i kalvingstida i Sunndalsfjella, så vidt jeg vet.

Selv har jeg fraktet hyttefolk over øde fjell fra Geitådalen til Torbudalen og lokalt i dalen i mange tiår med snøskuter.

To ganger for lenge siden har jeg sett fostringsflokker i det fjerne mot Glupen og Storskarhøa. Representanter i forvaltningen måtte også til slutt innrømme at de strenge reguleringene på skuterferdsel etter denne stukkede løypa, uten et eneste spor av rein i området før i beste fall i april/ mai når en håndfull eller to med storbukk kommer trekkende mot vest, er for ikke å forstyrre folk som går på ski. Selv om de fleste av disse setter pris på et skuterpor i leia, og folk på ski er noe av det farligste villreinen vet.

En eneste gang har jeg vært med å skremt rein med snøskuter. Det var under jervsporing i Stordalen for mange år siden.

JERV OG FJELLREV OG MEDFØLGENDE FERDSEL

Det var noen år etter at Snøhettaområdet ble vedtatt som kjerneområde for jerv, at kalveandelen i stammen begynte å gå ned. Og da sauetapene i Grudalen etterhvert ble for store, ble det først forsket på om det var slemme og snille jerv, der bare den slemme tok sau? Det tok flere år før de forsto at en sulten jerv tar det den kommer over..

Og det ble løyet om bestanden som var sagt å være 12 jerv om jeg husker riktig. Og det var ingen yngling ble det hevdet. Helt til stammen etter noen år var så stor at mange dyr spredte seg til både Trollheimen, Knutshø, Rondane og sørover til Reinheimen. Ja faktisk helt ned i fjæresteinene mot vest. Med så liten villreinstamme, var det ikke nok mat til all jerven i Snøhettaområdet. Og fordi de fleste bønder etterhvert måtte slutte med sau på beite grunnet store tap, ble det enda større belastning på villreinen.

Forskningen hevder at fjellreven som er igjenutsatt og holdes kunstig i live med foringplasser spredt i alle områder, er avhengig av åtsler fra jerven. Tror ikke forskningen at jerven kan drepe tillitsfull fjellrev som prøver seg i matfatet?

Og tar ikke fjellreven også nyfødte reinskalver?

Det var vel forresten forskninga som utryddet fjellreven i Snøhettaområdet?

De få fjellrevene som var, ble fanget inn, buken ble sprettet opp og en radiosender/ gps ble stappet inn, før såret ble sydd igjen og dyrene sluppet fri.

Etter det forsvant fjellreven i området, jeg fant bare et par kadaver.

Til en kostnad av et, for meg ukjent antall millioner, er visstnok fjellreven på økende front nå og det er spor etter den i området her om vinteren. Selv om rypebestanden lokalt i Torbudalen og fjellene rundt nesten har kollapset i forhold til for få år siden, lever den godt på stamper med pellet plassert ut i fjellene rundt. Foringsstasjoner som jevnlig må etterfylles om vinteren i hele villreinområdet, og medfører mye skuterferdsel i regi forvaltningen.

Ikke rart at hver eneste SNO- skuter kjører flere kilometer på en vinter enn 14 konsesjonshavere i området her, som snart ikke får bruke skuteren i det hele tatt.. Etter veg og merket løype! Fordi det kan finnes rein på vestsida av det regulerte Osbumagasinet som effektivt sperrer fostringsflokkers kryssing av dalføret i april-mai grunnet sprekkdannelser i randsonen.

Folk som er oppe med fly, kan berette om enorme mengder snøskuterspor der kalvingsflokkene holder til. Laget av forvaltningens representanter på leting etter ekskrementer av jerv. For jerven holder seg jo der og følger med de drektige simleflokkene, der den vet det blir det mat i overflod. Og det er mange år siden jeg så jerven begynne å følge kraftlinjene i området hvor det ofte ligger død eller vingeskadd rype.

KRAFTUTBYGGING OG LOKAL FERDSEL

Men nå skal alle andre tas: Hytteeiere og høyst begrenset skutertransport etter Aursjøvegen ! Vil tro de fleste av dem aldri har sett en villrein i nærheten av vegen eller der de har hytte den siste mannsalderen. Det er lite vilt men utvilsomt mere hjort enn rein i Torbudalen. Likevel skal hytteeierne tas! Forvaltningen leter med lykt og lupe etter unnskyldninger for sin feilslåtte forvaltning.

Nå er det de urgamle reinstrekkene som skal vekkes til live. Uten rein. Et trekk som her i Torbudalstraktene, ble effektivt sperret med opp/ ned-demming av seterstøler, skoger og moltemyrer og store damanlegg, og etterhvert glidekanter/ autovern som er viktig for sikkerheten for turister og bilister som er utrygge. Mildt sagt underlig at Sunndal Fjellstyre ser for seg at simlene i Snøhetta-stammen skal begynne å trekke mellom Holbudemningen og Elvadalen!! De tror visst at villreinsimler går over betongbruer, liker storstein-røyser og tunnelmasser, klatrer i loddrette hamre og hopper opp bratte avsatser ved en bilveg? Hindringer som har vært der i 70 år og effektivt sperrer for simleflokker til evig tid. Jeg har sett spor etter hjort og moskus som har klart å ta seg frem der, men aldri simler.

Forslaget om å bygge tunnel gjennom Torbuhalsen er heller ikke særlig gjennomtenkt. Det er nemlig et trekk som har vært mere brukt enn etter Torbuhalsen- nemlig et visst høsttrekk fra Torbulia over Sandvasshaugene og området mellom Håkodalselva og Vikseterkollen. Så om det finnes midler til å sprenge tunnel, må den sprenges mellom Osbudemninga og Aursjødemninga for å være ei god løsning. Selv da må noen ha mere penger enn vett for å forsvare en tunnel som kan brukes bare fire måneder i året.

Og kraftlinjene har reinen for lengst vent seg til, men det gjør aldri rypa..

FREDNING AV SIMLER

Å frede simler i en del av Sunndalsterrenget nord for Grønliskarstind kan jo synes som et fornuftig tiltak, men det er jo minst 20 år for sent!

Og ei simle blir jo like skremt og vet da vel for pokker ikke om jegeren sikter på henne eller en bukk! Hva tenker folk som finner på slikt- har de aldri vært på reinsjakt på Sunndalsterreng og sett simler løpe korteste veg tilbake til Lesja når de blir skremt? Og så er det vel i seneste laget å frede simler i et område de ikke lengre finnes i jakttida?

Jeg var selv med og skremte de siste simlene som var på besøk i Togløypet ytterst mot nordvest . Vi jaktet imot vinden i tett snødrev og skremte vettet av to simler, en kalv og to ungbukker. Det er flere tiår siden og jeg har det på film. Normalt skulle de flyktet mot vinden utover fjellene, men nei de flyktet hals over hode flere mil tilbake til Lesja.

De var nylig kommet på besøk, hadde ikke fått etablert trygghet i området og kom trolig aldri tilbake.

UFORSVARLIG LITEN STAMME

Med så liten stamme som nå i det enorme området, med mange fjell simlene ikke har brukt på flere generasjoner, kanskje fordi de få dyra som er igjen, finner alt de trenger i kjerneområdet i øst sørøst, er det beste og sikreste tiltaket nå å øke stammen.

Og om ikke vinterbeitet, som var helt nedslitt, har bygd seg opp igjen nå, så er det ikke på grunn av villreinens beiting.

Jeg husker forsker Terje Skogland helt riktig anbefalte å holde stammen på et veldig lavt antall noen år så vinterbeitene kunne bygge seg opp igjen.

Men dagens forvaltning har visst ikke fått med seg at beiteforholdene i fjellene har vokst til igjen på 50 år, så gode som de kan bli i vestlige værharde strøk.

Moselaget blir aldri like tykt her som i østligere fjelltrakter.

Dyra blir heller ikke så store her som i Knutshø, Forelhogna eller Rondane. Kanskje skyldes det mindre frodige vinterbeiter men også at reinen er villere, mere urolig og løper mye mere.

I løpet av fire sommermåneder er den avhengig av å bygge opp kjøtt- og fettreserver for å overleve neste værharde vinter. Denne tida er den derfor også sårbar.

Ett eneste menneske som vandrer langs merkede stier uten å se seg for og bruke kikkert, vil kunne skremme veldig mange rein.

Min erfaring er at de fleste som vandrer langs merkede stier, ikke har noe forhold til villreinen i området. De er der på egne premisser for å gå fra A til Å, trimme, vandre, telle skritt og nyte øde fjell og utsikten fra topper. Og stadig flere av dem kommer fra andre land.

MINE FORSLAG TIL TILTAK:

  1. Fred alle kalver som er sammen med sin mor i framtida.

  2. Reduser kraftig bestanden av jerv og havørn i og rundt kalvingsområder, der det foregår massedrap og hamstring av nyfødte kalver fordi jerven yngler fritt i kalvingsområdene. Dette er helt barbarisk og handler ikke om å ta ut de svakeste individene, som jo sies å være rovviltets oppgave. Og det blir jo nesten bare tull å snakke om rettet avskyting så lenge predatorer og skyting av kalv ikke er med i beskatningen av kjønn? Og ønsker virkelig forvaltninga at flokker med havørn skal invadere kalvingsområdene og fortrenge kongeørna fra kalving og i tida etterpå?

  3. FJERN de fleste rødmerkede turstier som går til topper og parallelt med veger og delvis parallellt med hverandre. Og ikke minst i nærheten av kalvingsområder og gjennom frodige beiteområder for reinen

  4. Fjern alle postkasser og stikk-ut-turer i villreinfjell.

  5. Fred dyra noen år og gi dem en sjans til å spre seg og ta i bruk en større del av områder som ikke er benyttet! Fredning er ei enkel løsning og har alltid hatt veldig positiv effekt. Hver gang! Hvorfor er det så vanskelig å forstå det?? Og hvorfor blir det fremstilt som livsfarlig og full krise for villreinen at den ikke har fått trekke like fritt som før de siste 70 år? Det virker for meg som om forvaltningen vil ha oss til å tro at reinen dør av det, mens de selv skyter ned og selger jakt på en rødlistet art? Og skylder på alle andre. Er det for å ta oppmerksomheten bort fra det de egentlig driver med?

  6. Begynn ikke med fantasiprosjekt og riving av hytter i en mannsalder gamle hyttefelt, som står tomme det meste av året i nærheten av kraftutbygginga.

  7. Når det gjelder den mye omtalte Torbuhalsen og det urgamle trekket over Fattigbekken som ikke lengre er i bruk slik som før, grunnet veldig få dyr i området, så kan kanskje noe gjøres med enkle midler. I følge mine observasjoner, trekker og beiter villreinen i Snøhettastammen det meste av døgnet og den er mere i bevegelse enn i andre områder jeg har vært. Men midt på dagen mellom klokka 11 og 17 ligger den oftest og hviler. Og da helst på ei større flate med god utsikt rundt seg. Kan dette utnyttes til ei løsning til beste for både hytteeiere og rein når det gjelder adkomst til hyttene ved Aursjøen?

  8. At folk må gå til fots til hyttene sine før 1.juni og kanskje senere, kan minne om meningsløs trakassering og er iallefall ikke til villreinens beste, om den tilfeldigvis skulle være i området. Når det i tillegg går flere rødmalte turstier med fri ferdsel av folk til alle døgnets tider delvis parallelt gjennom dette området, så er det ikke mye fornuft igjen. Hvorfor ikke gi hytteeierne nøkkel til bommen ved Krøsbekken med henstilling om å kjøre bare nødvendige turer til og fra hytta den tida reinen normalt hviler? Etter 1.juni vil jeg anslå at bare omlag 10-15 prosent av bilene langs Aursjøvegen, kjøres av hyttefolk. Dette kan vel lett leses ut av loggen ved bomstasjonene? Men det er hytteeierne som skal tas. Kommunen har gjennom årene trolig brukt millionbeløp på å promotere opplevelsen med kjøring etter Aursjøvegen og turister fra store deler av Europa har strømmet til og camper gratis og helt fritt hvor som helst langs hele vegen, grunnet dårlig skilting. De som vil, kan lovlig campere rundt hele Torbuhalsen og oppholde seg der hele sommeren.

  9. Nasjonalparken som ble opprettet, var sagt å skulle bli til beste for både folk og vilt i området. Det var en sannhet med store modifikasjoner. Mere tilstrømning av turfolk og mere menneskelig ferdsel. Med Snøheim som et skrekkeksempel til stor skade for villreinen med økt ferdsel i området rundt.

  10. Turisthytta Reinheim er heller ikke stort bedre, den burde vært flyttet til Kongsvoll.

  11. Det samme gjelder Raubergshytta som bør flyttes til Falesetrene nede i Geitådalen og Reinsvassbu som bør flyttes nærmere demninga. Dette vil være tiltak som monner. Fordi mange av de som bor komfortabelt på disse hyttene, ofte tar dagsturer til toppene i området, der villreinen beiter. I motsetning til galskapens forslag om å rive private hytter langs vegen i enden av Aursjøen, som stort sett bare er i bruk i 3-4 sommermåneder og bare et fåtall går særlig langt fra hytta.

  12. Jeg har mange ganger jaktet i Stroplsjødalen, og sett den for reinen viktige dalen full av telt og folk. Trolig på grunn av moskusen. Hvorfor ikke flytte en del av flokken over til Einunndalen i Knutshøområdet så folk kan observere dem der fra bilveg? Som avlastning? Eller til et annet begrenset område uten villrein og motforestillinger?

  13. Kalvetellingene som blir utført er vel ikke verdt papiret de er skrevet på og virker helt tilfeldig etter hvilken flokk de har sett. Hvorfor ikke innføre tilsvarende ordning som i elg- og hjortjakta der jegerne registrerer alle dyr de ser hver dag, med antall kalver, bukker og simler og antall dyr i flokken og hvor? Det ville gitt mye mere pålitelige tellinger av blant annet kalveandelen i stammen. Helt gratis! Men det bør jo gå opp et lys for de fleste når årets kalvetelling på vestområdet fant 30 simler uten kalv vel en måned etter kalvinga. Hvem har tatt de nyfødte kalvene? Og hvilken framtid har stammen når de få kalvene som overlever jervens hamstring og ørneklør, blir skutt i jakta?

  14. Fjern alle foringsplasser for fjellrev i potensielle kalvingsområder.

Det er ikke enten rein eller folk i hele fjellområdet. Det er snakk om både og! Men ikke på samme sted til samme tid.

Et paradoks er det at tamreinen i Sverige beiter i hager i tettsteder blant folk og langs veger og stopper trafikken uten å flytte seg.. Men det er jo selvsagt en helt annen populasjon av arten, bare med samme navn.

Før i tida var det bare fjellfolk med erfaring, lokalkunnskap og lang fartstid i fjellene som satt i fjellstyrer og forvaltningsorgan. Hvorfor er det ikke lengre slik?

LITT OM MEG SELV:

For de som ikke kjenner meg, vil jeg bare si at villreinen i Snøhetta og Knutshø har vært en veldig viktig del av mitt over 70-årige liv, og bidratt sterkt til den livskvaliteten jeg er så heldig å ha hatt. Føler derfor stor takknemlighet til disse stolte, hardføre dyrene som helt siden istida har overlevd værharde vintre i karrige fjell.

Jeg har høstet båret frem over tre tonn med verdens beste og desidert tyngste reinskjøtt fra langt inni fjellheimen, og fulgt reinens liv, utvikling, bruk av fjellene og forvaltningen av den i en mannsalder.

Jerven og jeg har så langt møttes 7 ganger i øde fjell. 10 individ til sammen og fem av dem har vært på kloss hold.

Deler av mitt liv har jeg tilbrakt på hytta mi i Torbudalen til alle årstider. Helt fra barnsben av. Jeg har vandret i alle fjell i hele Snøhetta Øst og noen få på Vest. Men jeg har ikke vært på alle toppene.

Jeg har hatt kjennskap til fisken i de aller fleste vatn i Statsalmenningen, der de fleste en gang ble ødelagt av alt for mye utsetting og for lite fisking. Med mye gammel og mager fisk som resultat. I tillegg har fisken nå begynt å gyte i enkelte høyereliggende vatn med påfølgende enda mere «overbefolkning», stress, matmangel og tidlig kjønnsmodning. Men det finnes heldigvis fortsatt noen unntak.

Jeg har tro på slik våre forfedre forvaltet naturen. De beskattet jevnt både rovviltet og matviltet.

Slik det forvaltes i dag, beskyttes rovviltet mens det matnyttige viltet skytes ned..! Det går bare ikke i lengden.

Arild Linseth

Torbudalen den 03.09.2023