Å si at mennesker fra forskjellige deler av verden ser forskjellig ut er ikke rasisme, for det kan vi alle se. Heller ikke er det rasisme å si at mennesker av vestafrikansk opprinnelse som regel løper 100-meteren fortere enn østafrikanere eller europeere, fordi dette er vitenskapelig dokumentert.
Men å anta at mennesker på grunn av rase oppfører seg dårlig, går det ikke an å si - og kan derfor defineres som rasisme.
Som østafrikaner kan man anta at jeg er flinkere til å løpe langt enn kort, men det er også alt det er mulig å si om meg, basert på utseendet mitt. Men dersom brune mennesker oppfører seg dumt, har man gjerne en forklaring.
Eksempelvis leste jeg et innlegg på Facebook om noen ungdommer som hadde vært litt bråkete, hvorav noen var av «utenlandsk avstamning». Så langt alt vel, for dette er bare en observasjon som antakelig er riktig.
Men når det i fortsettelsen sies at «nå er vår tålmodighet slutt», og «noen som kjenner til den mørke dritten? Får jeg tak i han, så blir han hvit», da antydes det at bråket er av rasemessig karakter, altså at mørke ungdommer lager mer bråk enn hvite, fordi de er mørke.
Jeg er fristet til å kalle det uvitenhet i stedet for rasisme, fordi rasisme er et globalt fenomen, og derfor kan være en iboende egenskap. Så på en måte kan det hende at vi alle er litt unnskyldt, men nå er mennesket også kulturelle vesener som evner å heve seg over dette.
I dag kan man lett anmelde rasisme, men jeg tror ikke dette løser problemet, tvert om. Jeg vil heller be dem som føler seg truffet om å tenke seg om neste gang, og så prøve å finne seg noen venner blant dem man i dag ikke liker, og slik kanskje lære at vi på bunnen egentlig er ganske like.
Jeg tror med andre ord at kunnskap om hverandre i det lange løp vil kurere rasisme.
Av Anisa Ali Aden