Kommunestyrene som velges i høst holder framtiden til norsk industri i sine hender. Skal vi sikre industriarbeidsplassene, må kommunene bidra til å utvikle mer fornybar kraft.

I 120 år har industriutvikling i Norge hvilt på to grunnleggende forutsetninger: Tilgang til nok kraft til konkurransedyktige priser, og stabile og forutsigbare industripolitiske rammevilkår.

120 år med kraftoverskudd kan om få år være over.

Siden Sam Eyde grunnla Hydro i 1905 har Norge hatt et overskudd på fornybar kraft. Det har vært grunnlaget for at Norge har utviklet ledende, grønn og konkurransedyktig industri.

De siste tiårene har vi i snitt hatt et solid kraftoverskudd og industrien har kunnet tegne langsiktige kontrakter til akseptable priser. Resultatet er at investeringer i og eksport fra fastlandsindustrien har vært rekordstor. Norge er en stormakt innen aluminium og leverer nærmere 40 prosent av aluminiumet som produseres i EU/EØS.  Hydro alene har investert over 20 milliarder i Norge de siste 10 årene.

Dette bildet er i ferd med å bli endret. Kraftoverskuddet kan bli til underskudd allerede i 2026-27.

Kraftforbruket øker, i stor grad drevet fram av behovet for avkarbonisering av transport og industri. I tillegg har vi i Norge ambisjoner om utvikling av ny industri. Kraftproduksjonen holder ikke følge. En ting er sikkert: Forsvinner kraftoverskuddet, forsvinner de konkurransedyktige kraftprisene. På sikt forsvinner da også investeringene, og etter hvert bygges industrien ned.

Siden oktober 2021 har 50 prosent av aluminiumsproduksjonen i EU stengt ned, hovedsakelig som følge av høye kraftpriser. Også Hydro har måttet stenge vårt aluminiumsverk Slovalco i Slovakia.

Hydro har store ambisjoner

For Hydro blir høsten svært viktig for hva vi tenker om våre videre investeringer i Norge. Vi har store ambisjoner for grønn industriutvikling. Mens Sverige snakker om «det grøna stålet» er vår ambisjon om å lede an i arbeidet om å levere aluminium uten CO₂-utslipp. Vi vil gjennomføre betydelige kutt i CO₂-utslipp fra vår eksisterende virksomhet frem mot 2030, og vi vil utvikle piloter for utslippsfri elektrolyse av aluminium. Alt dette ønsker vi skal skje i Norge.

Skal vi nå målene, tørre å satse nye milliarder, må vi være sikre på at vi også i framtiden har kraftoverskudd som sikrer konkurransedyktige priser. Vi må også være trygge på at rammevilkårene for industriutvikling er stabile og at de gir grunnlag for å satse videre.

Statsbudsjettet for 2024 vil gi et klart signal om fjorårets mange negative overraskelser og midlertidige endringer var et unntak, eller et varsel om at de industripolitiske rammevilkårene i Norge ikke lenger er forutsigbare.

Det er avgjørende at Stortinget sørger for at skatteregimet for vindkraft på land er investeringsnøytralt, at skatt på vannkraft fremmer nye investeringer, og at CO₂-kompensasjonsordingen forblir forutsigbar og sikrer at kraften også i framtiden kan benyttes til å skape arbeidsplasser og samfunnsmessig verdiskaping.

Industrien trenger mer kraft – kommunestyrene avgjør

Skal Norge ha konkurransedyktig industri må vi de neste årene utvikle vesentlig mer kraft. Særlig vindkraft på land, som kan utvikles til priser som er konkurransedyktig for industrien.

Hydro alene har et behov for at å tegne langsiktige kraftavtaler på ca 5 TWh før 2030 for å videreføre produksjonen i aluminiumverkene vi har i dag. I tillegg planlegger vi for å kutte klimagassutslipp og utvikle utslippsfri elektrolyseteknologi, som vil kreve mer kraft enn i dag.

Velgerne vil i høst påvirke mulighetene for lokal næringsutvikling mer enn noen gang før.

Det skyldes at regelverket Stortinget har besluttet for utvikling av ny vindkraft i Norge nå gir kommunestyrene avgjørende myndighet over hvorvidt areal skal benyttes til vindkraftutvikling. Hydro er tydelige på at mer av skatteinntektene og verdiskapingen må ligge igjen lokalt der vindparkene bygges.  Det at kommunene nå har fått mer makt i konsesjonsprosessen for vindkraft, sikrer forankring og gode prosesser. Men med mer makt kommer også mer ansvar.

Kommunepolitikerne må ta et nasjonalt ansvar

Kommunestyrene får nå den største industripolitiske utfordringen i Norge i fanget: Hvordan legge til rette for å bygge nok kraft de nærmeste årene slik at Norge også etter 2030 er en ledende industrinasjon. Det vil kreve kommunepolitikere som både står på for sine lokalsamfunn, stiller krav til kraftselskaper og industribedrifter, og som bidrar til at kraftprosjektene utredes og utvikles i stor nok skala og i et høyt nok tempo.

Løsningen finnes ikke i noen enkeltkommune: Alle som kan bidra, må bidra. På samme måte som ringvirkningene industrien skaper sørger for arbeidsplasser i hele landet og eksportinntekter som hele velferdssamfunnet nyter godt av, må både de kommunene som er verter for industrianlegg og de som ikke er det bidra om industrien skal sikres kraften som er nødvendig.

Kommunepolitikerne som nå velges må tenke lengre enn sin valgperiode, og ha et perspektiv ut over sine kommunegrenser.

Dette tror vi er mulig. I 120 år har norske lokalsamfunn og kraftkrevende industri levd side om side, gjensidig avhengige av hverandre. Denne samfunnskontrakten må fornyes i lokalvalget i 2023.

Hilde Merete Aasheim, konsernsjef i Hydro