Usynlig sorg i juletiden

Det er nå jul på alle kanter. I butikkene ser vi glade nisser i alle fasonger, og mer eller mindre vise menn på vei både mot øst og vest, kanskje mot en krybbe. De fleste barna gleder seg til Julaften, og de fleste av oss voksne gleder oss også.

Men hvordan har du det?

…det vet jeg ikke, det er heller ikke så lett å se. Du kan ha stor sorg uten at det syns. Kanskje er dette en helt spesiell jul for deg og dine. Den første jula der dere skal feire under endrede livsbetingelser. Kanskje har noen dødd fra dere, kanskje er livet endret grunnleggende av andre årsaker. Begge deler kan gi sorg.

Kanskje føler vi at vår egen sorg og vårt eget savn blir tydeligere og tyngre i møte med omverdenens tilsynelatende grenseløse og yre jule-glede.

Hva vi opplever som ”lettelsene” i sorgen, varierer fra menneske til menneske. For noen er det møte med venner og familie, eller barna blant oss, som hjelper litt. For andre er arbeidet en ”terapi”, mens for andre igjen er turer ut, eller alenetid viktig. Dette må hver og en finne ut av selv, men uansett vil sorgen ta tid og være slitsom. Opp i dette sorgarbeidet er det likevel to ting jeg tror gjelder for alle.

Vær tålmodig med deg selv. Det tar tid for et knust hjerte å leges. Vi kan kanskje føle at det aldri skjer, at sorgen stadig overvelder oss, sterk og nådeløs. Men sorgen skal bli mindre, den blir i alle fall mer ”bærbar” med tiden. Savn vil vi nok ha, men det skal etter hvert gå an å leve gode liv, selv etter en knusende sorg. Så vær tålmodig med deg selv.

Vær tålmodig med andre. Folk er forskjellige, vi sørger ulikt. Dette kan være en påkjenning i sorgen. Noen sørger med mange tårer, andre sørger med få. Den som sørger med mange tårer, kan tenke at den som ikke gråter som ufølsom, mens den som sørger med få tårer, kan oppleve den gråtende som overfølsom. Sorgen synes ulikt på oss. Respekter hverandres sorg. Vær tålmodig med andre.

God Jul, der du er i livet.

Prest Jan-Fredrik Laskerud