I seksten år har Nofimas forskningsstasjon hatt gleden av et spesielt menneske, som i forrige uke tapte kampen mot kreft. Hun het Valeria Ivanova. Hun var ikke av de som syntes best i Sunndalssamfunnet, men hun satte dype spor hos oss som var heldige nok til å bli kjent med henne. Hun hadde den store kjærligheten og respekten til alt levende som er få forunt, samtidig som hun ikke trengte å rope høyt om det.

Valeria kom opprinnelig fra Russland, vokste opp i Ukraina, og tok med seg sin sønn derfra til Norge. Via andre jobber og steder havnet hun til slutt på stasjonen på Sjølseng, der hun var en dyktig og kjær kollega og en god venn for mange av oss.

Valeria hadde kunnskap om alt som lever, og trivdes med å dele denne kunnskapen på sin egen måte. Hun var den typen menneske som dro først på soppskogen for å rekognosere, for å være sikker på at når en liten gutt kom gående etter, så fant han helt selv den perfekte steinsoppen som tilfeldigvis sto rett ved veien hun valgte. Alle ville vekster som kunne sankes, alle bevaringsmåter som holder på å bli glemt og de hemmelige soppstedene hun delte med oss er noe av det som kommer til å minne oss om Valeria sitt reserverte smil og snille øyne. På en liten hageflekk på Hoelsand plantet hun stauder i store mengder, der var løkplanter til å starte våren med, krukker bugnende fulle av blomkarse i alle mulige farger og roser som blomstret vakrere i fjor enn noen gang før, som om de visste at det var siste året hun fikk glede av dem.

Som alle mødre var Valeria voldsomt stolt over sin sønn, og glad på hans vegne så vel karrieremessig som privat. Å få feire sin sønns bryllup var en stor opplevelse som hun gledet seg lenge til, hår og klær ble oppgradert og hun tok ekstra lenge fri for å kunne reise rundt på Sørlandet og blir kjent med sin nye svigerdatters landsdel.

Katter hadde alltid stor plass i Valeria sitt hjerte, og hun tok seg av dem med all sin omsorg og kjærlighet så de ble uvanlig gamle. Da hun visste at hun var alvorlig syk, så var katten høyt oppe på planleggingslista, vi måtte ha en plan for hva som skulle skje med katten om hun plutselig forlot oss. I fjor kom beskjeden om at katten nå var gammel og syk og måtte få slippe og plages, men den måtte få ligge begravet på et vakkert sted. Etter hvert kom instrukser om planter og annet levende liv, stiklinger og amaryllisløker og trær som skulle fortsette å leve etter at hun selv var borte. Hun hadde plantet trær mange steder der hun hadde bodd og jobbet, og de skulle leve etter henne i mange, mange år. Valeria hadde en stillfaren omsorg for det meste og de fleste, og en lavmælt sorg over krig og sløsing.

Valeria var en bereist dame, hun hadde besøkt 43 land og holdt tett kontakt med venner i mange land. Selv om reising og det å oppleve nye steder var stor stas, var hun også veldig fornøyd med å være hjemme og ute. Ikke de store toppturene som Sunndalsfjella kan by på, men gleden over å dele en fin soppskog, smile av ungenes byks og sprang eller bare nyte blomsterprakt og farger.

Nå står det mange orkidéer i vinduskarmen på et tomt kontor, men de skal fordeles mellom kollegene og blomstre og gi glede igjen. Vi er mange som minnes Valeria med tårer, smil og takknemlighet for all lærdom.

For venner og kolleger ved Nofima Sunndalsøra

Kirsti